Idag så jeg en død mann. Han lå under et teppe nede i gata nedenfor Cape Quarter og hadde kjørt scooter (med hjelm), men ble meid ned av en drosjesjåfør på høylys dag. Da jeg var på vei til butikken var hele gata sperret av og veien var full av brannbiler, politibiler og tilskuere. Scooteren var vræka og beina til mannen stakk fram under teppet, men han var død. De tok med seg mannen, hjelmen og scooteren, og så var alt som før, everything back to normal, bortsett fra for han som lå der og alle de som kjente han. Dette kunne selvfølgelig skjedd hvor som helst, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker at takten her nede, utvekslingen, går mye kjappere, strømmen av mennesker, ut og inn, syk og frisk - kategoriene er mye mer åpne.
Håndkle. Multi-redskap. Du kan gjøre mer enn å tørke deg, du kan også ta et vanlig frottéhåndkle og hive ungen på ryggen (jeg tror ikke de er så opptatt av knuter her nede heller, men det funker); jeg ser ingen svarte damer med barnevogn, de har en dinglende tass med beina til alle kanter på ryggen og når de skal amme, gjør de ikke det i offentligheten som i Norge hvor damene freidig flasher puppen over en latte på Grünerløkka. De bruker håndklet, som da transformeres til et lite telt, til å amme ungen inni, og så bærer det tilbake på ryggen med ungen. Håndklet brukes også som teppe som ungen kan ligge på når de legger den fra seg for eksempel på gulvet i minibussen. Jeg må få noen til å vise meg hvordan de knyter håndkler. Det ser praktisk ut og ungene skriker mindre på baksiden. Dessuten har du frie hender til for eksempel å sende tekstmeldinger.
mandag 31. januar 2011
Flytting på kongolesisk
Igår hjalp jeg Christoph, Lloyds manager og sjåfør, å flytte. Christoph, som er fra Kongo, skulle flytte fra Maitlands til Pinelands, rett utenfor Cape Town, med sine to barn. Jeg tilbød meg å hjelpe til med flyttingen, breddfull av norsk dugnadsånd og et hint av Unni Wikan, ettersom jeg var veldig nysgjerrig på hvordan dette foregikk. Det foregikk selvfølgelig helt annerledes enn jeg trodde. I min ringe bekymring var jeg mest redd for at Meriell, Christophs kone, skulle bli overbelastet, med en mann som hadde to jobber (dagtid hos Lloyd og kveldstid fra 21-04 på Dubliners downtown) og to småjenter. Jeg bomme fullstendig. Da jeg kom til deres delvis utflyttede hus, var det smekkfullt av folk. Jeg så selvfølgelig for meg banankasser, seriøs merking av diverse elektrisk utstyr og hele lasset laina opp, sånn at det var bare å begynne å sjaue. Det minst merkverdige med det ville være at jeg var en storvokst dame som bar hvite- og brunevarer ut gjennom døra.
Alle syntes det var rart. Da jeg kom inn i stua, satt det tre sett med nabofamilier, i tillegg til at det fløy tusenvis av barn rundt. Damene laget mat. De satt på plaststoler i en halvtom stue og kokte kylling og laget chips. Mennene satt også på plaststoler, men de drakk øl. Christoph, nevøen hans og en annen sort fyr, pluss meg, bar. Ingenting var pakket ned og det var ganske vanskelig å bære ting mellom alle menneskene i en liten to-roms leilighet. Damene så på meg med rare blikk, ettersom det var tydelig at det ikke var forventet at Meriell skulle bidra noenting og jeg marsjerte ut og inn i flytteantrekket mitt. I tillegg til kjøleskap, komfyr, vaskemaskin m.m. måtte vi bære ut og inn i pick-upen type håndfull. Det var bare å gå inn i leiligheten, hvorpå du treiv en armfull med diverse klær / cosmeticas / kjeler / barneting, marsjerte ut og slapp det bakpå pick-upen. Svært merkelig. Vi kjørte fire turer og hver gang vi kom tilbake var det nye naboer der, mere kylling, mere chips. Alle bare satt og så på. Det ble ikke lettere av at hver gang vi kjørte til Pinelands, skulle minimum fire barn være med, i tillegg til Chris, nevøen og meg. Det betyr at jeg til enhver tid hadde en unge på fanget, og jeg vil anta at vi kunne spart minimum to turer hvis ungene ble hjemme. Ikke for det, det var superhyggelig å ha en liten tass på fanget, men ikke særlig trafikkvennlig og ikke særlig effektivt.
Da siste lasset gikk, kastet alle seg inn i bilene sine, hvorpå fire biler kjørte ut til Pinelands. Så var det på´n igjen. Vi var ca. 30 stykker i den nye leiligheten, og det ble ny runde med øl og brus og ingen gjorde mine til å begynne å rydde ut noe som helst. Etter tre timer med vill kakling på kongolesisk stammespråk / fransk, ble jeg kjørt hjem. Jeg var helt kake.
Jeg veit forresten ikke om noen som er bedre posører enn afrikanere. De er dritgode og helt fryktløse når det gjelder å prøve å vise seg fra sin beste side. Nordmenn har mye å lære der.
søndag 30. januar 2011
Jeg klarer ikke å skrive uten nye sittemøbler
Jeg har blitt en basseng-lover. Fredag var Espen og jeg nede på Sea Point i det svære, inngjerda bassenget og det var fantastisk. Vannet er temperert, bakteriefritt og det er bare gæmliser der. Dessuten er det omkledningsrom og ganske så bra doer, i tillegg til kioskfasiliteter og solsenger, så det blir vanskelig for meg med strand heretter. Jeg har også basseng i bakgården og fordet om bassenget ser ut som det er fylt med cyanid i slutten av uka, er det fantastisk å bare tasse ned en times tid og dyppe seg i gammelt, inngjerdet vann. Det bor nordmenn i gården som studerer i Stellenbosch og de liker også godt det inngjerda vannet i bakgården, og jeg har forandra innstilling fra at jeg ikke liker nordmenn i utlandet til at jeg liker enkelte nordmenn i utlandet. Jeg skulle gjerne tort å kjøre scooter i denne byen, men forslaget til Lloyd om at jeg skulle øvelseskjøre nede i garasjen med han, er helt uaktuelt. Jeg tør ikke. Trafikken her er helt crazy og ikke nok med at de kjører på feil side av veien, men de kjører som svin og det skjer alltid noe bøll nede i det store krysset nedenfor balkongen min, av trafikal art. Jeg har sittet på med Espen på scooteren hans og det er helt uproblematisk. Da er det jo hans skyld hvis vi kræsjer og jeg vil få masse sympati siden jeg er uskyldig offer.
Oppgaven min er inne i en litt tung fase. Jeg tror det skyldes at jeg har hovedsaklig vonde arbeidsmøbler som er helt feil ergonomisk utforma til skriving. Stolene inne er vonde, stolene på balkongen er helt fryktelige, divanen til Rachel går rett i hofta og sofaen er altfor myk, så jeg sovner med en gang jeg legger meg til. Jeg har prøvd å stå og skrive ved den øya på kjøkkenet, men ettersom det er fliser på gulvet, får jeg ganske fort vondt i knærne. Jeg synes også, i tillegg til at det er fysisk krevende å få satt seg ned, at det er litt kjedelig. Lloyd og jeg er mye sammen og nå har det kommet enda en nabo inn i bildet som heter Roger, og dette sosiale bildet virker forstyrrende inn på mitt gebet. Jeg har forøvrig en frist til min veileder Andreas Tandberg og det virker litt disiplinerende. Andreas, dette går strålende.
Oppgaven min er inne i en litt tung fase. Jeg tror det skyldes at jeg har hovedsaklig vonde arbeidsmøbler som er helt feil ergonomisk utforma til skriving. Stolene inne er vonde, stolene på balkongen er helt fryktelige, divanen til Rachel går rett i hofta og sofaen er altfor myk, så jeg sovner med en gang jeg legger meg til. Jeg har prøvd å stå og skrive ved den øya på kjøkkenet, men ettersom det er fliser på gulvet, får jeg ganske fort vondt i knærne. Jeg synes også, i tillegg til at det er fysisk krevende å få satt seg ned, at det er litt kjedelig. Lloyd og jeg er mye sammen og nå har det kommet enda en nabo inn i bildet som heter Roger, og dette sosiale bildet virker forstyrrende inn på mitt gebet. Jeg har forøvrig en frist til min veileder Andreas Tandberg og det virker litt disiplinerende. Andreas, dette går strålende.
torsdag 27. januar 2011
Et bilde fra Nazareth House
Et bilde av Arlin til venstre, meg med krykkene som Mqeba til høyre, skulle få med seg hjem da vi kjørte han hjem forrige uke.
Foto: Derek Frost.
Xhosa - en fonetisk introduksjon
En av de ansatte på Nazareth House forsøkte å demonstrere de tre forskjellige klikkelydene på xhosa for meg. Jeg klarer foreløpig bare én; de to andre har jeg en treffprosent på maks 30 hvis det er tidlig på dagen (uthvilt tunge) og jeg er aleine (prestasjonsangst). Dessverre klarte jeg ikke å snu videoen, men det viktigste er lyden. De ansatte der synes jeg er dårlig i både engelsk og xhosa, men veldig god til å strikke. Jeg har ikke begynt på mønsteret på Marius-genseren ennå, så de vet heldigvis ikke at jeg er dårlig til det også.
Jeg har forøvrig fundert på hvordan man sier "pedagogikk" og "pedagogisk" på engelsk de siste 24 timene og da jeg diskuterte det med Espen, fikk jeg beskjed om at hans strategi er å si det på norsk først og så starte opp med ordet, i håp om at omgivelsene fullfører for deg. Alternativt kan jeg være særdeles klar i diksjonen og kompensere med høyt volum, for så å fade ut og bli svak og utydelig (en slags balansestrategi hvor man satser på at summen artikulasjon + volum + diksjon er viktigst).
onsdag 26. januar 2011
Legevisitt
Igår var jeg på Hout Bay Clinic med en dame fra Naz. Hun har AIDS og skulle til en kontroll hos legen og som i Norge, så må de til kontroll i distriktet de kommer fra. Hun er oppsiktsvekkende tynn, veier sikkert maks 40 kilo, og har nesten ikke stemme. Dessuten tror jeg ikke hun syntes jeg var noe særlig, så de fleste spørsmålene mine ble møtt med et stirrende blikk, etterfulgt av hoderisting. Edward, sjåføren på Naz, kjørte oss og han er innmari hyggelig fordet om han ikke liker jobben sin og har lyst til å slutte. Da damen (som har et dritlangt xhosanavn som jeg aldri klarte å huske) og jeg kom inn på venterommet, glante alle. Det var et smekkfullt venterom med bare svarte og damen jeg fulgte, rettet seg opp og hevet hodet, og jeg tenkte at det var fordi AIDS var en skam og alle kunne se hva som feilte henne. Imidlertid, da Edward hentet oss igjen, og jeg spurte om det kunne være det som skjedde, svarte han: "No, m´am. They look because you they look at. You look different." Så så mye for min sosialmedisinske observasjon. Datteren hennes kom og vi ble med inn til legen alle tre, som forøvrig var hvit. Det er ganske spesielt at med en så alvorlig sykdom, at det ikke stilles et eneste spørsmål, ettersom legen ikke snakker xhosa (hun var forøvrig veldig vennlig) og damen ikke snakker noe særlig engelsk. Jeg tilbød datteren at vi kunne svippe henne hjem, slik at jeg i det minste kunne få et inntrykk av hvor hun kom fra og hva hun eventuelt skulle hjem til, og i Hout Bay, som er et velstående område, ligger det en township klemt mellom alle bolighusene, til eierne av bolighusenes store fortvilelse. Ifølge Lloyd poppa den opp i løpet superkort tid og var ikke der for bare noen få år siden. Det var ikke helt ille, det lå små hus innimellom og det var noen shacks som solgte diverse ting, men hjemstedet til dama var ikke bra. Det er helt utrolig hva slags forhold de bor under. De hadde tre små skur og der bodde datteren med to barn og mann, pluss noen voksne jeg ikke skjønte hvem var, pluss et par bikkjer. Og vi snakker om skur på maks ni m2. Men hun var fornøyd og smilte fra øre-til-øre og jeg fikk litt bedre kontakt, så det var gull verdt.
Vel hjemme ble jeg offer for en replikk (Espen ville jeg skulle lese inn en replikk til en sketsj og det var jeg ikke særlig god til; jeg skulle være kvinnelig politiker), hang litt rundt med Espen i Waterkant, besøkte vaskedamene på kontoret til Lloyd som syntes det er veldig gøy at jeg ikke er gift og som ler høyt og gir high-five til hverandre med én gang noe er morsomt, og dro ned til Camps Bay for å bade med Lloyd. Vi kjørte sportsbilen hans og det var en superfin liten strand. Jeg prøvde å bade, men det er ganske kaldt i vannet, enda dette er på den riktige siden av peninsulaen (som jeg forøvrig prøvde å si til Rachel at hver gang hun brukte det ordet, så hørtes det ut som et kjønnsorgan og at det er et ekkelt ord). Vi så masse dazzies og de er så morsomme! De er faktisk ganske store og ser nesten ut som bevere og vi hadde en feit en som lå på en stein bortenfor og så på oss, mens han skreik. Deres nærmeste slektning i dyreverdenen er i følge kilden (et skilt på Table Mountain) ELEFANTEN, og jeg tror jeg vil bestride det. Det er en liten rotteliknende sak og Lloyd spurte meg om jeg syntes den likna på en elefant. Jeg kan jo ikke synes det. Det er jo en stor mus.
Dagen ble avsluttet med Bikram. Jeg er buden på badetur idag også, dessuten er jeg bedt på fest til helgen og søndag skal Lloyd og jeg hjelpe Christoph å flytte, så plutselig ble jeg superopptatt. To venner er krevende.
Vel hjemme ble jeg offer for en replikk (Espen ville jeg skulle lese inn en replikk til en sketsj og det var jeg ikke særlig god til; jeg skulle være kvinnelig politiker), hang litt rundt med Espen i Waterkant, besøkte vaskedamene på kontoret til Lloyd som syntes det er veldig gøy at jeg ikke er gift og som ler høyt og gir high-five til hverandre med én gang noe er morsomt, og dro ned til Camps Bay for å bade med Lloyd. Vi kjørte sportsbilen hans og det var en superfin liten strand. Jeg prøvde å bade, men det er ganske kaldt i vannet, enda dette er på den riktige siden av peninsulaen (som jeg forøvrig prøvde å si til Rachel at hver gang hun brukte det ordet, så hørtes det ut som et kjønnsorgan og at det er et ekkelt ord). Vi så masse dazzies og de er så morsomme! De er faktisk ganske store og ser nesten ut som bevere og vi hadde en feit en som lå på en stein bortenfor og så på oss, mens han skreik. Deres nærmeste slektning i dyreverdenen er i følge kilden (et skilt på Table Mountain) ELEFANTEN, og jeg tror jeg vil bestride det. Det er en liten rotteliknende sak og Lloyd spurte meg om jeg syntes den likna på en elefant. Jeg kan jo ikke synes det. Det er jo en stor mus.
Dagen ble avsluttet med Bikram. Jeg er buden på badetur idag også, dessuten er jeg bedt på fest til helgen og søndag skal Lloyd og jeg hjelpe Christoph å flytte, så plutselig ble jeg superopptatt. To venner er krevende.
tirsdag 25. januar 2011
Vincent
Jobb. Idag har jeg forsøkt å bli kjent med en dame som jeg skal følge til sykehuset imorgen, men hun ville egentlig ikke snakke med meg. Jeg tok en kaffe med en fyr som het Melvin som har bodd der i ca en uke og jeg hadde en særdeles hyggelig time med Vincent. - Vincent er en utrolig fin fyr! Han oppdaget at jeg hadde kamera og han har aldri tatt bilde før eller blitt tatt bilde av, bortsett fra på ID-kortet sitt som har blitt borte, så jeg lot han ta noen bilder og jeg tok også noen bilder av han som jeg skal gå og få printet ut. Vincent kom i skade for å ta et bilde av foten sin, og den ser du her. Den ser forferdelig ut, men ifølge han selv er den "much better now". Begge føttene hans ser sånn ut, men han klarer å gå på dem og jeg håper at jeg kan få besøkt han hvis han flytter tilbake til Gugulethu. Han er nå min tredje venn her nede (jeg fikk lov til å kalle han venn, fordi han ble veldig "sad" da han spurte hvor mange venner jeg hadde her nede og jeg sa "to", og i tillegg måtte innrømme at den ene møtte jeg for første gang igår. Jeg ble først tilbudt noen av Vincents venner, men de ble trukket tilbake da jeg sa at jeg ikke torde å reise til townshipene aleine). Denne meldingen er derfor tilegnet min tredje venn som forøvrig har en fantastisk, fantastisk stemme, til tross for en vond, vond fot.
 | |||||
 |
mandag 24. januar 2011
Canal Walk og nordmenn i utlandet
Igår dro jeg til Canal Walk som er et dritsvært kjøpesenter ca 20 minutter unna med drosje. Jeg skulle bare være der et par timer, men endte med å tilbringe hele dagen der, ettersom jeg pådro meg en kinesisk massasje blant annet, og en haug med A-forma klær. Kinesisk massasje var helt nytt for meg, men det var mye fokus på massasje rundt øyenhuler og haleben og jeg følte meg ikke så veldig kul, ettersom de bare hadde slått opp noen små avlukker midt inne på kjøpesenteret og da jeg hadde lagt meg ned i bare trusa, fikk dratt trusa ned midt på rompa, hvorpå jeg ble trillet ut på båra over i et annet avlukke, men da forbi et par butikker på høylys dag. I tillegg til berøring på odde steder, var det også mye slag (klaskelyder) og hardhendt behandling, men det føltes etterhvert ganske bra og den bittelille dama som masserte meg var veldig søt og ropte over svinekammen gjentatte ganger at "lot of tension! lot of tension!" Moroa kostet R 320 for en time og det var jo ikke kostbart.
De hadde masse kule butikker på Canal Walk med sør-afrikanske merker, så jeg kjøpte noen strandkjoler og topper.
Jeg sendte en melding til Espen Thoresen (radiomannen) forleden ettersom vi er venner på fb (etter et radiostunt, mener jeg å huske); han er i Cape Town og skal være her en stund, så jeg meldte han og lurte på om han hadde lyst til å møtes for å praktisere litt norsk, og vi møttes i syv-tiden på Radisson Blue i Waterfront, bak fotballstadion. Det var veldig gøy, vi drakk ganske store mengder blandevann, og ettersom han kommer til å bli her omtrent like lenge som meg, har jeg fått en å henge ut med. Dessuten tør han å kjøre her nede, noe som gir uante muligheter.
De hadde masse kule butikker på Canal Walk med sør-afrikanske merker, så jeg kjøpte noen strandkjoler og topper.
Jeg sendte en melding til Espen Thoresen (radiomannen) forleden ettersom vi er venner på fb (etter et radiostunt, mener jeg å huske); han er i Cape Town og skal være her en stund, så jeg meldte han og lurte på om han hadde lyst til å møtes for å praktisere litt norsk, og vi møttes i syv-tiden på Radisson Blue i Waterfront, bak fotballstadion. Det var veldig gøy, vi drakk ganske store mengder blandevann, og ettersom han kommer til å bli her omtrent like lenge som meg, har jeg fått en å henge ut med. Dessuten tør han å kjøre her nede, noe som gir uante muligheter.
søndag 23. januar 2011
Western cape flora
Se på dette treet, a´. Det er masse sånne trær her, hvor folk parkerer under treet eller sitter under et sånt tre på campingstolene sine.
Igår spiste jeg frokost med Lloyd i Waterkant; det er masse hyggelige kafeer rundt i strøket her. Og så begynte jeg å marsjere. Det er sant som Marius sier, at jeg er i ferd med å bli en halvgammal kjerring som marsjerer rundt i byen og svinger med armene. Jeg gikk ned til fotballstadion i håp om at det var åpent, sånn at jeg kunne ta en kikk, men det var stengt, så jeg marsjerte videre ned til esplanadaen og gikk hele Beach Road´en til Sea Point. Utrolig vakkert! Strekningen er litt over 3 km som ble tilbakelagt i hawaianas, spiste lunsj på en kafé i Sea Point, lest litt manus og tok en minibuss hjem.
Jeg var på min andre Bikramtime på to dager, min tredje i løpet av hele oppholdet, og nå begynner det å bli morsomt. Jeg svetter jo som en gris, men jeg har brutt gjennom det Rein kalte "pumphinna" og har en ambisjon å gå 4-5 ganger i uka. Det er jo mulig å gjøre det her, det koster drøye 500 kroner å gå så mye du vil i måneden, mot 250 kr timen i Norge. Yogastudiet har kjempefine lokaler og ligger bare 5 minutter unna (5 minutter fordi jeg bruker 2,5 minutter på å komme meg over veien her pga den forbanna venstrekjøringa), hvilket gjør det enkelt. Det er bare hvite damer på yogaklassene ispedd noen homser / fetladne ektemenn, og jeg skal ta med Lloyd på en time en dag; jeg kan plassere han bakerst i rommet med en liten vifte og et teleskop så han kan se på alle damene i minimal påbekledning.
fredag 21. januar 2011
Observatory
Idag har jeg kjørt mini-shuffle bus igjen. Jeg er plutselig ikke lenger sikker på om det er dette som kalles Rikkis eller ikke. Jeg tror kanskje ikke det. Uansett, jeg trasket ned til stasjonen downtown og kom meg på en liten skræbbete Ford Transit. Vi var idet bilen gikk 19 stk. i russebilen, hvorav to var unger og jeg fikk en på fanget. Turen forløp på den måten at det satt en fyr med vinduet nede og gaula hele veien "Whayyagauin?" som jeg er usikker på om var tilrop til de langs veien om hvorfor de gikk eller hvor de skulle. "Where" og "why" hørtes helt likt ut. Fyren satt med huet ut av vinduet sånn som bikkjer gjør når de får sitte foran og ha hodet ut, og bilturen var preget av en kontinuerlig kombo av skriking ("Whayyagauin"), tuting (sjåføren tutet hele veien), plystring (fra fyren som skreik), stopp (jeg skjønte ikke systemet for når de stoppa, men de heiv bilen inntil fortauet for minimum hver 50. meter) og Rihanna på full guffe over høyttaleren. Vi var 19 stykker. Hvis vi hadde kræsja, noe som ikke er usannsynlig med farten her nede (ingen har hørt om 1001-1002-1003), hadde holken jeg satt i, pluss 19 menneskeliv gått tapt. Momentant. Men det gikk alldeles utmerket, fordet om alle 19 omtrent måtte ut for hver passasjer som gikk av / på og jeg fikk klatret litt.
Underveis gjorde jeg en annen observasjon: særlig når jeg har gått aleine er det en haug med svarte afrikanere (menn) som roper etter deg, enten de er entall eller flertall. Jeg har ikke skjønt hva det er de vil, men jeg tar det verken personlig eller følger meg trua, men idag, idet jeg gikk nedover mot City Rock (klatresenteret), var det en mann på et hustak som skreik: "Hello. Hello. HELLO!!! HELLLO!" hvorpå jeg til slutt brøt sammen og svarte opp til han: "Hello!" Jeg tror det var bare det han ville ha: respons, for han sendte meg et cheesy grin og sa med fløtestemme: "Hello lady". Og det var det. Så min nye strategi er rett og slett bare å svare på alle halloene man får, for de vil bare ha oppmerksomhet og det følger ikke nødvendigvis noe mer mas hvis man bare svarer. De hilser veldig mye i dette landet (de svarte, de hvite er ganske dårlige på hilsing) og det liker jeg godt. Hvis du vil snakke til fremmede, gjør du det, og hvis du vil snakke høyt med deg sjøl, gjør du også det og hvis du vil legga deg ned midt i gata, gjør du det også.
Jeg har også lagt merke til at de skilter veldig mye både på afrikaans og engelsk, men ikke xhosa, og jeg synes det er litt bortkasta ressurser å slenge opp en haug med bokstaver på en meter i høyden på fasaden på sjukehuset hvor det står "hospital" og "hospitaal" under hverandre, når det stort sett er afrikaans-språklige som snakker best engelsk. De kunne bare satt en "a" i parentes midt inni ordet, så hadde de spart noen kroner.
Underveis gjorde jeg en annen observasjon: særlig når jeg har gått aleine er det en haug med svarte afrikanere (menn) som roper etter deg, enten de er entall eller flertall. Jeg har ikke skjønt hva det er de vil, men jeg tar det verken personlig eller følger meg trua, men idag, idet jeg gikk nedover mot City Rock (klatresenteret), var det en mann på et hustak som skreik: "Hello. Hello. HELLO!!! HELLLO!" hvorpå jeg til slutt brøt sammen og svarte opp til han: "Hello!" Jeg tror det var bare det han ville ha: respons, for han sendte meg et cheesy grin og sa med fløtestemme: "Hello lady". Og det var det. Så min nye strategi er rett og slett bare å svare på alle halloene man får, for de vil bare ha oppmerksomhet og det følger ikke nødvendigvis noe mer mas hvis man bare svarer. De hilser veldig mye i dette landet (de svarte, de hvite er ganske dårlige på hilsing) og det liker jeg godt. Hvis du vil snakke til fremmede, gjør du det, og hvis du vil snakke høyt med deg sjøl, gjør du også det og hvis du vil legga deg ned midt i gata, gjør du det også.
Jeg har også lagt merke til at de skilter veldig mye både på afrikaans og engelsk, men ikke xhosa, og jeg synes det er litt bortkasta ressurser å slenge opp en haug med bokstaver på en meter i høyden på fasaden på sjukehuset hvor det står "hospital" og "hospitaal" under hverandre, når det stort sett er afrikaans-språklige som snakker best engelsk. De kunne bare satt en "a" i parentes midt inni ordet, så hadde de spart noen kroner.
torsdag 20. januar 2011
Intergate - extended visa
Etter en runde på Waterfront hvor jeg raida Trenery på jakt etter singleter, dro jeg til Hout street, hvor Intergate holder til. Jeg fikk anbefalt firmaet av Antoinette som er frivillig på Naz, som hadde dårlig erfaring med Home Affaires i dette landet og jeg er nødt til å få et forlenget visum, ettersom turistvisumet går ut etter 90 dager, såvidt jeg husker. Det er tydeligvis et marked for firmaer som fikser sånne ting for deg og det er tydeligvis et ikke helt uhildet system heller, ettersom disse visaene som sånne firmaer fikser, går gjennom veldig mye raskere. Det kosta meg ca 1000 rand ekstra, i tillegg til en fee på ca 400 rand, men det tok meg 15 minutter. De ville imidlertid ikke ha bekreftelsen på frivilligjobben min, da de mente at dette bare kompliserte alt, ettersom jeg da burde ha søkt om visum for frivillige før jeg dro. Jeg trodde det ville funka motsatt, dvs at myndighetene ville gjøre det enklere for meg å bli ettersom jeg gjorde ubetalt arbeid, men faktisk tror jeg at det slår helt feil vei. Ganske interessant. Deretter stakk jeg innom kontoret til Lloyd som ligger i Waterkant street og hang på kontoret hans noen timer. Det var utrolig hyggelig og jeg gikk ut derfra med en fantastisk stygg gave (en fotballspiller i messing til å ha på veggen) og muligens noen flere frivillige oppgaver for firmaet hans (jeg er redd jeg kommer til å få fritidsproblemer). Lloyd er 28, hvit og enslig, i tillegg til å være en ekstremt oppmerksom og interessert samtalepartner, så jeg er glad han 1) bor ved siden av meg 2) jobber ved siden av meg og 3) tilbringer mesteparten av tiden sin enten på 1) eller 2).
Etter noen timer med Baudrillard og krampaktige forsøk på å opparbeide litt entusiasme for skrivinga mi, et par halvhjerta episoder av Sopranos (jeg begynner å kunne alle scenene utenat), litt jobbing for LEVE og en løpetur på gymmen over gata (for de med jungle fever er stedet et mekka; idag var det stappfullt av svarte menn i sin beste alder, dvs. under 34 8/12), er det over for meg. Jeg må komme meg gjennom Baudrillard-boka i løpet av morgendagen og jeg er ikke overbevist om at det er det jeg har mest lyst til.
Etter noen timer med Baudrillard og krampaktige forsøk på å opparbeide litt entusiasme for skrivinga mi, et par halvhjerta episoder av Sopranos (jeg begynner å kunne alle scenene utenat), litt jobbing for LEVE og en løpetur på gymmen over gata (for de med jungle fever er stedet et mekka; idag var det stappfullt av svarte menn i sin beste alder, dvs. under 34 8/12), er det over for meg. Jeg må komme meg gjennom Baudrillard-boka i løpet av morgendagen og jeg er ikke overbevist om at det er det jeg har mest lyst til.
onsdag 19. januar 2011
Strand
Idag ble jeg hentet av Victor, James vikar, som kjørte meg til Naz House. Monica (ansatt) og jeg skulle levere Mmmneba på Strand, hvor han bor. Ifølge han selv hadde han to barn som bodde der sammen med han. Avreise fra Naz var kl 9:00, hvilket betyr 10:30 afrikansk tid. Mneba hadde mast om cola, penger og fisk (!) i flere timer og til slutt brøt jeg sammen og ba sjåføren stoppe på bensinstasjonen, hvor jeg kjøpte brus. Jeg har aldri sett mannen smile, men etterhvert som vi nærmet oss Strand (ca 60 km), forandret han ansiktsuttrykk; jeg vil ikke kalle det direkte et smil, men han mildnet og da jeg spurte om han var "happy", svarte han "okei". Jeg hadde forberedt meg på at det skulle være dårlige forhold, men rett bak Somerset Mall, som er det største kjøpesenteret på Western Cape, lå det en township full av shacks, og vi stoppet utenfor et slags lite tun med fire små shacks gjemt bak klesvask. Jeg holdt på å svime av da jeg kom inn i det lille skuret som Mneba skulle bo i. Vi var omringet av ungdommer, voksne og en haug med småbarn, og skuret, som var av blikk, var helt forferdelig. Rommet var på kanskje 6 m2 med en møkkete, fillete, illeluktene madrass langs den ene veggen, det var et knust speil på bakken, ikke noe ordentlig gulv, ingen ovn, kun et lite skap og det stinka piss. Det lå noen ekstremt møkkete tepper i enden av madrassen. En eldre dame snakket masse med Monica på xhosa og jeg skjønte at hun var opprørt over noe, men jeg skjønte selvfølgelig ikke et kvidder og stod bare og måpte. Mneba satt bare og smilte. Han smilte, ordentlig, med tenna. Monica stod og strøk meg over armen og var sikkert bekymra for at jeg skulle svime av, men det var hun som satt i bilen hjem og grein; en dame fra townshipen herself som har jobbet 20 år på Naz, hun sa hun aldri, aldri hadde sett noe så ille. Og det viste seg at Mneba ikke eide skuret som han kalte "hjem" og at barna hadde reist etter at han kom på hospicet, så "hjem" var der tanta til barna bodde og ingen ville egentlig ha han der, fordi han ikke hadde vært en enkel mann å ha med å gjøre opp gjennom årene. De hadde sagt at de ville ikke hjelpe han hvis han ikke tok medisinene sine (både mot HIV og tub) og jeg tror ikke han kommer til å begynne å gjøre det nå, når han har nekta i ukesvis.
Jeg tror han ville hjem for å dø. Han var egentlig en stor, høy mann som veide maks 50 kilo og han kommer ikke til å tåle å bo under sånne forhold særlig lenge. Jeg aner ikke engang hvordan han skal få vann, hvor han skal gå på do, hvor han skal lage maten som han fikk med av oss. Kanskje det er riktig å kjøre han hjem så han kan dø blant de han oppfatter som sine egne. Kanskje det er helt feil, kanskje vi skulle beholdt han på hospicet sånn at han kunne dø på en måte som gir oss mindre dårlig samvittighet og Mneba en mer sivilisert død. Jeg bare veit at uansett om det er rett eller galt, så følte jeg at vi kjørte han på søppelfyllinga og at han kommer ikke til å leve lenger enn maks en måned hvis han ikke community workerne får han på sykehus. Og så kjørte vi hjem. Forbi Somerset Mall, ut til Observatory, fullkomment bevisst på at han bor bare 60 km unna, men "man kan ikke hjelpe alle" og "man må prøve å være profesjonell" og at 60 km er uendelig langt unna. Welcome to Africa.
Jeg tror han ville hjem for å dø. Han var egentlig en stor, høy mann som veide maks 50 kilo og han kommer ikke til å tåle å bo under sånne forhold særlig lenge. Jeg aner ikke engang hvordan han skal få vann, hvor han skal gå på do, hvor han skal lage maten som han fikk med av oss. Kanskje det er riktig å kjøre han hjem så han kan dø blant de han oppfatter som sine egne. Kanskje det er helt feil, kanskje vi skulle beholdt han på hospicet sånn at han kunne dø på en måte som gir oss mindre dårlig samvittighet og Mneba en mer sivilisert død. Jeg bare veit at uansett om det er rett eller galt, så følte jeg at vi kjørte han på søppelfyllinga og at han kommer ikke til å leve lenger enn maks en måned hvis han ikke community workerne får han på sykehus. Og så kjørte vi hjem. Forbi Somerset Mall, ut til Observatory, fullkomment bevisst på at han bor bare 60 km unna, men "man kan ikke hjelpe alle" og "man må prøve å være profesjonell" og at 60 km er uendelig langt unna. Welcome to Africa.
tirsdag 18. januar 2011
Solitude
Christoph og jeg kjørte Rachel til flyplassen for noen timer siden. Det blir litt rart å være her alene uten en liten tass med vondt i ryggen / vondt i låra nede i første etasje på sofaen / den vonde gjestesenga, men det har vært utrolig begivenhetsrike to uker og det er fortsatt sol, jeg har fortsatt Lloyd til nabo (som forøvrig er sjuk etter å ha blitt bitt av giftig edderkopp) og jeg har meldt meg frivillig til å hjelpe Christoph og familien med å flytte og Lloyd med å sette opp en egen facebookside for Cape Life. Imorgen skal jeg jobbe og klatre litt, jeg skal begynne å skrive og søndag er det marked i De Waterkant. Bare stølheten gir seg skal jeg på yoga igjen også.
Har vært på Naz House idag og jeg har hatt flere samtaler med den samme mannen, som ikke vil ta medisinene sine og bare vil hjem. Jeg hadde en orienteringssamtale med han idag for å forsøke å gjøre han fullstendig klar over at hvis han blir sendt hjem, kan han ikke komme tilbake med mindre han er døende. Jeg er usikker på om han forstår og han har ingen å komme hjem til; barna hans vil ikke ha noe med han å gjøre, han sitter i rullestol og kan ikke stå på beina og når han kommer hjem, blir rullestolen med tilbake til Naz House. Han får med seg en liten kurv med mat, men ingen penger og det eneste organiserte som vil skje med han, er at det vil komme en community worker innom et par-tre ganger i uken for å se til han. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå og jeg føler at det er som å dumpe han på en søppelhaug (de ansatte var sjokkerte over hvilke forhold han bodde under da de var hjemme hos han), men han vil ikke ha behandling og han vil hjem, så det blir en dritvanskelig balansegang mellom å respektere hans ønsker og ønsket om å ta vare på han fordi han trenger hjelp til alt og dermed tvinge han til å bli. Da jeg kom idag, satt han ute på plassen foran hospicet og ville ha flaska mi med Vitamin Water og veivet med armene og ropte "thank you, thank you!" og etter at han hadde styrtet flaska med et fornøyd flir rundt munnen, begynte han å skrike "pee, pee!". Han skinner gjennom en haug med skinn og bein og jeg har et hjerte for han, fordi om det er vanskelig å kommunisere med han. Imorgen skal jeg altså være med en ansatt og kjøre han hjem. Det kommer til å bli fælt og jeg gruer meg, og jeg må ta meg sammen for ikke å undergrave hele systemet og stikke til han tusen rand og telefonnummeret mitt.
Jeg har også tilbragt tid idag sammen med Vincent som er et par år eldre enn meg og kommer fra Gugulethu (township), hvor han bor sammen med tanta si. Vincent har hudkreft og HIV og jeg trodde forrige uke at jeg hadde sett det verste innenfor hovne bein-sjangeren noensinne, men idag har jeg sett et par bein hvor huden var blitt til hvite, tørre blomkålhoder oppover leggene og mens jeg sitter og gransker beina hans, snakker han hovedsaklig om hvor viktig det er for han at han blir frisk så han kan begynne å jobbe. Jeg har også drukket kaffe med Dolores som er en hvit, eldre dame fra Jo-burg med kreft både i lungene og hjernen. Dolores er tidligere journalist og enkefru og har innsett at hun aldri kommer til Amerika. Imidlertid har hun et fantastisk smil som overskygger det faktum at hun ikke har hår og jeg håper hun er der når jeg kommer neste uke.
Jeg går rundt og snakker med meg sjøl for å klare å lage xhosa-klikkelyder sånn at jeg kan uttale blant annet navnet til han vi skal levere imorgen. Han uttaler navnet sitt "mmmneba", men artikuleringen av n-en uttales som en kombo mellom en vanlig normal n (labiodental plosiv) og en klikke-/sukkelyd SAMTIDIG. Jeg har til gode å finne ut av høy klikkelyd, ustemt klikkelyd og klikkelyd i kinnet er tre forskjellige foner, men jeg har litt over tre måneder på meg til å sjekke ut dette, så jeg tror jeg skal rekke det.
mandag 17. januar 2011
Ungene til Christoph
Vi fikk lov til å være med hjem til Christoph og se hvordan han bodde og han og kona bodde i en 2-roms leilighet litt utenfor Cape Town sammen med de to døtrene og en nevø som skulle begynne å studere. Jentene hadde helt fantastisk hår og sveisen til den yngste hadde Merielle fiksa selv. Jeg driver og truer Rachel med at jeg skal gjennomgå en gradvis forandring hvor jeg først begynner å gå med afrikansk tørkle rundt huet, får fletta håret med nylon-extensions, deretter får meg en sånn tunikaskjorte med Afrika-kartet på, et par beaded-sandals og kanskje lære meg hvordan man knytter ungen fast rundt ryggen med et håndkle. Sleng på et matlagingskurs og et dansekurs på toppen, så er jeg klar for 40-åra.
Noen bilder fra Cape Point-turen
Fryktelig trøbbel med nettet, men her er altså et lite bilde fra Boulder´s Beach. En del av pingvinene hadde unger og det er utrolig kult at det finnes en koloni med jackass-pingviner midt i et boligstrøk på kysten.
Rachel knipsa et amasonbilde av meg på Cape Point. Det var utrolig vakkert (og vilt) der ute med masse bølger, noen surfere og en haug med turister. Vi ble der bare lenge nok til å ta noen bilder, men det er sikkert fint å gå opp på den lille høyden der hvis du ikke har knær som en gammel elghund.
søndag 16. januar 2011
Kapp Det Gode Håb
Vi er handicappa. Etter å ha tatt cable cart´en opp på Table Mountain (forøvrig en snurrig liten sak som roterte rundt sin egen lille akse og brukte kanskje 5 minutter opp), klarte jeg å overtale Rachel til å være med og gå ned. Det skulle angivelig være en grei liten tur ifølge en kar vi møtte på toppen, angivelig 20-30 minutter. Vi brukte ca to timer ned. Nå kan vi ikke gå mer. To timer i bratt nedoverbakke ble for mye for kvinnens svakeste punkt på kroppen, som jo etter sigende skal være knærne og vel nede oppdaga vi at vi klarer bare å gå i oppoverbakke de påfølgende to dagene. Reportoaret har strøket nedover og bortover og hvis du skal ned en trapp må du bare sleppe taket og gi gass og satse på at det holder.
Dette var altså vårt fysiske utgangspunkt for turen nedover Cape Point. Christoph, Lloyds manager (Lloyd som jeg leier kåken av), kom og hentet oss kl ni og vi hadde en fantastisk tur langs kysten. Jeg forsøkte å overtale han til å kjøre over noen strutser og bavianer for å få noen gode bilder av litt eksotisk roadkill, men det var ikke så veldig imponerende fauna før vi kom til Boulder´s Beach og fikk se pingvinene. - De var helt fantastiske! De lukta selvfølgelig ganske høgg og det var selvfølgelig ganske mange turister der, men å se de vagge rundt på stranda, ruge på eggene sine, bli skylt overende av bølgene og stå og sove på en stein, var kjempegøy! Før vi dro innom Boulder´s Beach hadde vi spist lunsj i Simon´s Town, og turen ble avsluttet med Muizenberg hvor jeg hadde drømt om at mitt fototalent skulle forløses en gang for alle (bildene derfra ble ganske støgge og jeg skylder på at jeg ble forstyrra av konteksten; det var for mye kontekst, dvs. for mange folk) og til slutt et besøk hos Christoph og familien hans i Meetlands. Vi kjørte gjennom Kayelitsha på veien til Christoph, som er en av de største townshipene, og det er et spesielt syn å se industri på den ene siden av veien og endeløse shacks på den andre, hvor folk kaster søpla si over gjerdet, går på do utenfor gjerdet og innenfor gjerdet er det endeløse små blikkhus hvor folk bor oppå hverandre. Christoph hadde to fantastiske, fantastiske små jenter på to og fire og jeg er helt slått av hvor mye mer forfengelige, bevisste og flørtende de afrikanske jentene / damene er. De er dritgode til å posere på bilder og de har et tydelig forhold til at de synes de selv er fine og at de kan si det. Hvis du hadde sagt "se, så fin jeg er!" i Norge, hadde du blitt tatt for å være en innbilsk, selvopptatt, forgengelig dust. Christoph har forresten 25 søsken. Jeg har aldri møtt noen før som har så mange søsken. Han er opprinnelig flyktning fra Kongo og kona hans vasker leiligheten jeg bor i, så begge to er knyttet opp til Lloyd. Merielle er en gigantisk dame som beveger seg som en kjempekatt med sakte, utrolig grasiøse bevegelser og jeg skal be henne på mine knær om å få sitte barnevakt for ungene deres.
Kvelden ble avsluttet på en sinnssyk homsebar i nabolaget hvor tre feite, stripynta afrikanske damer sang 70- og 80-tallsslagere til stor jubel fra publikum som besto av eldre, hvite europeiske menn, tynne små afrikanske / malaygutter, transvestitter / utkledde menn, heterofile par og Rachel og meg.
Imorgen reiser Rachel hjem. Idag skal vi bare henge rundt i byen og forsøke å finne noen oppoverbakker. Det er 25 grader og livet er ganske godt, fordet om vi ikke kan løfte beina.
Dette var altså vårt fysiske utgangspunkt for turen nedover Cape Point. Christoph, Lloyds manager (Lloyd som jeg leier kåken av), kom og hentet oss kl ni og vi hadde en fantastisk tur langs kysten. Jeg forsøkte å overtale han til å kjøre over noen strutser og bavianer for å få noen gode bilder av litt eksotisk roadkill, men det var ikke så veldig imponerende fauna før vi kom til Boulder´s Beach og fikk se pingvinene. - De var helt fantastiske! De lukta selvfølgelig ganske høgg og det var selvfølgelig ganske mange turister der, men å se de vagge rundt på stranda, ruge på eggene sine, bli skylt overende av bølgene og stå og sove på en stein, var kjempegøy! Før vi dro innom Boulder´s Beach hadde vi spist lunsj i Simon´s Town, og turen ble avsluttet med Muizenberg hvor jeg hadde drømt om at mitt fototalent skulle forløses en gang for alle (bildene derfra ble ganske støgge og jeg skylder på at jeg ble forstyrra av konteksten; det var for mye kontekst, dvs. for mange folk) og til slutt et besøk hos Christoph og familien hans i Meetlands. Vi kjørte gjennom Kayelitsha på veien til Christoph, som er en av de største townshipene, og det er et spesielt syn å se industri på den ene siden av veien og endeløse shacks på den andre, hvor folk kaster søpla si over gjerdet, går på do utenfor gjerdet og innenfor gjerdet er det endeløse små blikkhus hvor folk bor oppå hverandre. Christoph hadde to fantastiske, fantastiske små jenter på to og fire og jeg er helt slått av hvor mye mer forfengelige, bevisste og flørtende de afrikanske jentene / damene er. De er dritgode til å posere på bilder og de har et tydelig forhold til at de synes de selv er fine og at de kan si det. Hvis du hadde sagt "se, så fin jeg er!" i Norge, hadde du blitt tatt for å være en innbilsk, selvopptatt, forgengelig dust. Christoph har forresten 25 søsken. Jeg har aldri møtt noen før som har så mange søsken. Han er opprinnelig flyktning fra Kongo og kona hans vasker leiligheten jeg bor i, så begge to er knyttet opp til Lloyd. Merielle er en gigantisk dame som beveger seg som en kjempekatt med sakte, utrolig grasiøse bevegelser og jeg skal be henne på mine knær om å få sitte barnevakt for ungene deres.
Kvelden ble avsluttet på en sinnssyk homsebar i nabolaget hvor tre feite, stripynta afrikanske damer sang 70- og 80-tallsslagere til stor jubel fra publikum som besto av eldre, hvite europeiske menn, tynne små afrikanske / malaygutter, transvestitter / utkledde menn, heterofile par og Rachel og meg.
Imorgen reiser Rachel hjem. Idag skal vi bare henge rundt i byen og forsøke å finne noen oppoverbakker. Det er 25 grader og livet er ganske godt, fordet om vi ikke kan løfte beina.
fredag 14. januar 2011
Fairy Glen (National Geographic here we come?)
Igår morges ble vi henta av en Malay-dame fra Fairy Glen som tok oss ut til safaristedet. Vi kjørte ut sammen med et par, en italiener og en jente fra Pretoria, en merkelig konstellasjon, men veldig hyggelige, og vi var igår de eneste nyankomne som skulle bo der for natten. Vi fikk servert en ganske vond lunsjbuffet som minnet veldig om kafeteriamat, og etterpå ble vi tatt med på en nature walk. Jenta fra Pretoria stilte i grønn hotpants og ballerinasko, men kjempet seg tappert opp den lille bakken opp til demningen og etterpå bada vi i dammen (drikkevannet). Rangeren vi gikk sammen med, Aubrey, var hyggelig, men ganske lei av jobben og varmen og etterhvert ble han også lei av kunden i grønn hotpants. Utpå kvelden ble vi servert braai (Rachel slo bl.a. til med en liten leverklump innbundet i fett) og vi drakk litt med rangerne og de ansatte på resorten. Det var en ganske underlig forsamling og en ganske spesiell kultur; de fleste bodde på stedet og tjente nok ganske dårlig, og hadde en tilnærming hvor de på samme tid både argumenterte for at de hadde den beste og frieste jobben i verden og at de var møkkalei varmen, lønna og aldri kunne reise noen steder. Horseback-rangeren kunne skryte av at han hadde vært overseas én gang - og det var til Robben Island.
Idag har vi vært på game drive og blitt kjørt rundt i bil og sett masse svære dyr på nært hold. Utrolig gøy og litt surrealistisk å se the big five pluss med en del andre dyr tett på, men jeg tror den historien som traff meg mest var den enslige flodhesten de hadde tatt til parken som ble utsatt for nesehornattentat og som lå død ved vannhullet på morgenen. Jeg er ikke for survival of the fittest. Jeg er fra Norge og vil at alt skal bli tilrettelagt sånn at alle blomstene kan blomstre maksimalt i hvert sitt lille drivhus. Rachel fikk imidlertid ikke innfridd drømmen sin om se en gjødselbille dytte på en bæsj. Jeg var klar for å stille opp i khaki, dritsvett ved siden av en termittue og være hesblesende og entusiastisk David Attenbourough, men vi fikk ikke lov til å gå ut av vogna av Aubre - noe som forsåvidt var ganske forståelig. Sjiraffen kan sparke i tre retninger og jeg vil gjerne finne ut om sidesparket er helt fra hofta eller bare fra kneet.
Etter game driven fikk vi ny vondt buffet (en litt omorganisert variant av frokosten) og så skulle Rachel og jeg på hestesafari. Vi fikk dessverre ikke ri blant de store dyra, ettersom vi var altfor dårlige til å ri hvis f.eks. elefantene hadde slått seg vrange og hestene hadde klikka, men vi fikk ri en deilig liten kjerringtur på hver vår gravide hest i bushen. Jeg hadde noen meter med gallopp til sist og jeg fikk selvfølgelig dritlyst til å begynne med ridning. Drømmen om å galloppere over slettene med utslått hår i kjole og barbak fikk ny næring av halvannen time i sakte gange med en eldre mann gående foran oss som agn fordi hestene ikke går uten at han går først.
Jeg veit ikke om jeg vil anbefale safarien hvis man drømmer om Serengeti eller Kruger, men dette holdt i massevis for to damer fra små kår.
Idag har vi vært på game drive og blitt kjørt rundt i bil og sett masse svære dyr på nært hold. Utrolig gøy og litt surrealistisk å se the big five pluss med en del andre dyr tett på, men jeg tror den historien som traff meg mest var den enslige flodhesten de hadde tatt til parken som ble utsatt for nesehornattentat og som lå død ved vannhullet på morgenen. Jeg er ikke for survival of the fittest. Jeg er fra Norge og vil at alt skal bli tilrettelagt sånn at alle blomstene kan blomstre maksimalt i hvert sitt lille drivhus. Rachel fikk imidlertid ikke innfridd drømmen sin om se en gjødselbille dytte på en bæsj. Jeg var klar for å stille opp i khaki, dritsvett ved siden av en termittue og være hesblesende og entusiastisk David Attenbourough, men vi fikk ikke lov til å gå ut av vogna av Aubre - noe som forsåvidt var ganske forståelig. Sjiraffen kan sparke i tre retninger og jeg vil gjerne finne ut om sidesparket er helt fra hofta eller bare fra kneet.
Etter game driven fikk vi ny vondt buffet (en litt omorganisert variant av frokosten) og så skulle Rachel og jeg på hestesafari. Vi fikk dessverre ikke ri blant de store dyra, ettersom vi var altfor dårlige til å ri hvis f.eks. elefantene hadde slått seg vrange og hestene hadde klikka, men vi fikk ri en deilig liten kjerringtur på hver vår gravide hest i bushen. Jeg hadde noen meter med gallopp til sist og jeg fikk selvfølgelig dritlyst til å begynne med ridning. Drømmen om å galloppere over slettene med utslått hår i kjole og barbak fikk ny næring av halvannen time i sakte gange med en eldre mann gående foran oss som agn fordi hestene ikke går uten at han går først.
Jeg veit ikke om jeg vil anbefale safarien hvis man drømmer om Serengeti eller Kruger, men dette holdt i massevis for to damer fra små kår.
tirsdag 11. januar 2011
Min første samtale
Jeg har idag hatt min første samtale med en pasient. Mannen var fra en eller annen township som jeg ikke fikk helt tak i navnet på og samtalen ble gjennomført med tolk ettersom pasienten bare snakket xhosa. Oppdraget mitt var å forsøke å få tak i hans kognitive tilstand, og forsøke å sortere hva som evt. var et resultat av survivorship, HIV eller lav motivasjon for å begynne på medisiner. Etter samtalen skulle det vurderes om han evt. skulle overføres til et annet sted eller bli sendt hjem uten medisiner, noe som betyr veldig begrenset levetid tatt i betraktning hans sykdomstilstand. Samtalen tok ca tre kvarter og hele samtalen ble gjennomført mens han satt inntulla i et teppe som var surra i en slags farao-liknende oppsats som strakk seg fra hodet og nedover kroppen fordi han frøys så fælt. Det var fint og det var vanskelig, ettersom det er vanskelig å vite hva som er mangel på kunnskap, hva som er kulturforskjeller, hva som evt. er mentalitet og hva som er sykdom. På slutten av samtalen spurte han om han kunne få penger. Jeg har aldri sett et så hovent bein som det beinet som stakk fram under teppet og det er mulig at han må amputere i løpet av uken.
James skulle hente meg på Nazareth House kl 11:30 norsk tid, men jeg ble henta 12:15 afrikansk tid, noe som gjorde lite ettersom jeg rakk å bli kjent med en fyr som het Robert utenfor porten og som fikk sitte på i drosjen ned til byen. Robert var veldig kul og jeg fikk være med på en high-five fordi han het det samme som Robert Mugabe.
Rachel og jeg har vært på Robben Island idag. Det var ekstremt turistifisert, og høydepunktet var egentlig å se øya. Det var først en busstur rundt på øya og det bor ca 100 mennesker der ute, hvor alle er knyttet opp til fengselsmuseet og vi snakket om at det ville vært et kult sosialantropologisk studium å se på hvordan det lille samfunnet fungerer, hvor guider (som er tidligere innsatte) og andre ansatte på museet (som også er tidligere fengselsvoktere) jobber og bor side om side. Resten av turen var ok, men ikke skjellsettende. Det var altfor mange idioter som skravla mens guiden snakket og skrikende unger.
Jeg angrer på at jeg ikke fikk meg en skritteller da jeg kom, sånn at jeg kunne måle antall skritt i slippers. Jeg har ihvertfall veldig mange gnagsår og vannblemmer, Rachel har to kembomyggestikk i panna og begge to er fortsatt ganske bleike, så jeg tror vi bryter med alle forventninger om åssen man ser ut etter en uke i Afrika.
James skulle hente meg på Nazareth House kl 11:30 norsk tid, men jeg ble henta 12:15 afrikansk tid, noe som gjorde lite ettersom jeg rakk å bli kjent med en fyr som het Robert utenfor porten og som fikk sitte på i drosjen ned til byen. Robert var veldig kul og jeg fikk være med på en high-five fordi han het det samme som Robert Mugabe.
Rachel og jeg har vært på Robben Island idag. Det var ekstremt turistifisert, og høydepunktet var egentlig å se øya. Det var først en busstur rundt på øya og det bor ca 100 mennesker der ute, hvor alle er knyttet opp til fengselsmuseet og vi snakket om at det ville vært et kult sosialantropologisk studium å se på hvordan det lille samfunnet fungerer, hvor guider (som er tidligere innsatte) og andre ansatte på museet (som også er tidligere fengselsvoktere) jobber og bor side om side. Resten av turen var ok, men ikke skjellsettende. Det var altfor mange idioter som skravla mens guiden snakket og skrikende unger.
Jeg angrer på at jeg ikke fikk meg en skritteller da jeg kom, sånn at jeg kunne måle antall skritt i slippers. Jeg har ihvertfall veldig mange gnagsår og vannblemmer, Rachel har to kembomyggestikk i panna og begge to er fortsatt ganske bleike, så jeg tror vi bryter med alle forventninger om åssen man ser ut etter en uke i Afrika.
mandag 10. januar 2011
Observatory
Veldig mange ting som er ulovlig i lekeparken i Observatory, må jeg si.
Vi har sjekka ut det lokale innesenteret i Cape Town. Cape Town har ett klatresenter som ligger i Observatory og James kjørte Rachel og meg ut dit idag, via Woodstock, for at vi (jeg) skulle kunne klatre litt og sjekke ut fasilitetene. Senteret var ganske så middels og klatregraderingene som gikk fra 13-36 (?) noe underlige (jeg har aldri skjønt greia med skalaer hvor et svært intervall ligger brakk), men det betydde lite ettersom vi ble stoppa av to små klatre-Aspergere som drev og skrudde ruter og nekta oss noe som helst hvis ikke vi viste at vi kunne sikre. Rachel, som aldri har klatra annet enn én gang på Hankø, psyka ut på eksamen og det ble litt buldring istedenfor. Buldringa var helt grei og jeg håper jeg får til litt trening mens jeg er her. Observatory var imidlertid et innmari hyggelig lite sted, litt sånn USA Wild West møter Karibien, men på grunn av den sør-afrikanske uttalen til James skjønte vi dessverre ikke forskjellen på "Spa" og "Spar". Vi trodde at stedet var et semi-posh sted med full-spa og greier, men det viste seg imidlertid at Observatory hadde en Spar-butikk.
Forøvrig er Cape Town en by som vokser på deg og så langt er jeg til dels overveldet, til dels helt selvfølgelig. Imorgen skal vi på Robben Island, torsdag og fredag på safari, søndag ned til Cape Point og tirsdag reiser Rachel hjem. Jeg skal også ha to jobbedager innimellom, så det begynner å bli et ganske stramt program. Dessuten må jeg på Home Affairs og fikse meg visum.
Det er fortsatt svært mange ubesvarte spørsmål vi fyller dagene med. Rachel spurte nettopp om det er vikeplikt fra venstre istedenfor høyre her. Vi lurer også på hvorfor folk bare legger seg rett ned på fortauene her, midt på trange fortauer, men jeg tror det er bare fordi de må legga seg ned fordi de er så slitne. Det ligger folk rundt over alt og jeg har lyst til å ta med meg dette hjem, så neste gang vi sitter i Brugata på utendørskafé skal jeg ligge på bakken ved siden av.
fredag 7. januar 2011
Trans-fuggel
Idag har vi vært i botanisk hage. Det var fint og det var varmt. Det var som botaniske hager flest, masse planter og du ender opp med masse bilder som du tror er kjempeinteressante og ganske estetiske når du durer rundt og leker Macro-fotograf, men bildene viser seg å være ganske stusselige når du tar de i nærmere øyesyn.
Deretter dro vi til World of Birds / Apeland i Constantia og det var en blandet opplevelse. Jeg lurer på om det finnes folk som har en greie for å kle seg ut som fuggel en dag i uka eller et annet dyr, akkurat som noen har en greie for å kle seg ut som andre mennesker / annet kjønn i perioder. Rachel kaller det "trans-fuggel" og som straff ble hun overfalt av svær fuggel i fugleparken. Fugleparken hadde flere veldig uhyggelige åpne rom skreddersydd for ornitofober hvor fuglene kunne angripe fra alle kanter. Det var også en egen uglesekvens hvor den ene ugla hadde lagt seg til foran døra for å skremme turistene tilbake der de kom fra. Parken var ikke spesielt velholdt, men hevet seg to hakk da vi kom til de små ekornapene som vi kunne mate og som var dritsøte.
Dagen ble avsluttet på Waterfront hvor jeg nå har komplettert tekstilnisjen "safari" og har kjøpt meg en skinnhatt (!) som jeg skal style med den grå mannsshortsen med urin-nettingforet neste uke.
Det har forresten blitt kaldere og kroppen har trukket seg noe sammen.
Deretter dro vi til World of Birds / Apeland i Constantia og det var en blandet opplevelse. Jeg lurer på om det finnes folk som har en greie for å kle seg ut som fuggel en dag i uka eller et annet dyr, akkurat som noen har en greie for å kle seg ut som andre mennesker / annet kjønn i perioder. Rachel kaller det "trans-fuggel" og som straff ble hun overfalt av svær fuggel i fugleparken. Fugleparken hadde flere veldig uhyggelige åpne rom skreddersydd for ornitofober hvor fuglene kunne angripe fra alle kanter. Det var også en egen uglesekvens hvor den ene ugla hadde lagt seg til foran døra for å skremme turistene tilbake der de kom fra. Parken var ikke spesielt velholdt, men hevet seg to hakk da vi kom til de små ekornapene som vi kunne mate og som var dritsøte.
Dagen ble avsluttet på Waterfront hvor jeg nå har komplettert tekstilnisjen "safari" og har kjøpt meg en skinnhatt (!) som jeg skal style med den grå mannsshortsen med urin-nettingforet neste uke.
Det har forresten blitt kaldere og kroppen har trukket seg noe sammen.
torsdag 6. januar 2011
Internett
Det funker dårlig å legge ut bilder. Jeg har fått en liten USB-tass av Lloyd som går veldig sakte og som ikke egentlig vil laste opp bilder.
Jeg trodde jeg hadde Vaterlandsparken på forsiden og at det ville bli interessant å tusle gjennom den på vei hjem fra butikken på kvelden, men den slår ikke the Wire på baksiden. På baksiden er det projects i ikke-statlig regi. Jeg har også kjøpt månedsabonnement på gymmen over gata. Det kostet ca 180 norske kroner for en måned og da jeg kom inn var det bare svarte (menn) der. Det var en veldig basic gym i østeuropeisk stil og da jeg gikk fra tredemølla og de ca 40 varmegradene der inne, var det omtrent 30 svarte menn, en hvit homo og meg der.
Vi psyka ut på Kirstenbosch og apeland idag; det var altfor varmt, men nå skal det snu. Isteden loka vi rundt downtown på jakt etter vifte, safaritickets, turistinfo og busstider. Jeg fikk kjøpt vifte, men jeg fikk også kjøpt masse annet tull som jeg allerede har fortrengt, to-dagers safari med Fairy Glen (er Glenn en alv?!?) inkl. safari fra hesteryggen, masse brosjyrer og en interessant erfaring fra busstasjonen: de har ikke busstider ferdigtrykket her. Du må be som linja du skal ta også printer de det ut til deg i luka.
En annen observasjon som jeg ikke skjønner, er greia med venstrekjøring. Vi kommer oss ikke over veien, det kommer biler fra alle kanter og som ikke det er nok: til og med BLANDEBATTERIET på badet er venstrekjørt. Varmt og kaldt er motsatt og det tok oss to dager å skjønne det.
Jeg trodde jeg hadde Vaterlandsparken på forsiden og at det ville bli interessant å tusle gjennom den på vei hjem fra butikken på kvelden, men den slår ikke the Wire på baksiden. På baksiden er det projects i ikke-statlig regi. Jeg har også kjøpt månedsabonnement på gymmen over gata. Det kostet ca 180 norske kroner for en måned og da jeg kom inn var det bare svarte (menn) der. Det var en veldig basic gym i østeuropeisk stil og da jeg gikk fra tredemølla og de ca 40 varmegradene der inne, var det omtrent 30 svarte menn, en hvit homo og meg der.
Vi psyka ut på Kirstenbosch og apeland idag; det var altfor varmt, men nå skal det snu. Isteden loka vi rundt downtown på jakt etter vifte, safaritickets, turistinfo og busstider. Jeg fikk kjøpt vifte, men jeg fikk også kjøpt masse annet tull som jeg allerede har fortrengt, to-dagers safari med Fairy Glen (er Glenn en alv?!?) inkl. safari fra hesteryggen, masse brosjyrer og en interessant erfaring fra busstasjonen: de har ikke busstider ferdigtrykket her. Du må be som linja du skal ta også printer de det ut til deg i luka.
En annen observasjon som jeg ikke skjønner, er greia med venstrekjøring. Vi kommer oss ikke over veien, det kommer biler fra alle kanter og som ikke det er nok: til og med BLANDEBATTERIET på badet er venstrekjørt. Varmt og kaldt er motsatt og det tok oss to dager å skjønne det.
På busstur
Rachel mente jeg var en gæmlis på tur med solhatt hvor prislappen tilfeldigvis fortsatt hang på. Dette var imidlertid helt fram til gæmlisen i henne åpenbarte seg for fullt idet hun skulle gå av.
onsdag 5. januar 2011
Leiligheten min
Idag har jeg vært på Nazareth House hvor jeg skal jobbe som frivillig. Stedet ligger utrolig vakkert til nedenfor Table Mountain og på veien fikk jeg meg en fast drosjesjåfør som faktisk heter James (!) som jeg tror jeg skal bruke de dagene jeg skal opp dit for å jobbe. Det er klønete med buss og drosje tur-retur koster R 60, noe som tilsvarer ca. en femtilapp, så jeg satser på å bli hentet av James. Jeg skal jobbe tirsdager og onsdager på et hospice for døende pasienter; de fleste har AIDS og kommer fra Cape Flats. Fikk også en omvisning på stedet som var stort og også har avdelinger som jobber med pleie for eldre, barnehjem for foreldreløse og HIV-smittede barn eller barn med andre handikap, og jeg fikk hilse på de tre avdelingene. Barna fra 2-4 år var i bassenget da jeg kom og jeg har allerede spurt om jeg kan få komme bort på denne avdelingen etter jeg er ferdig med mitt "skift" på hospicet. Jeg tror det er den beste debriefingen man kan få og jeg kommer til å jobbe ganske korte dager.
Jeg møtte noen utrolig flotte frivillige og ansatte der, og det er tydelig at de tar frivillighet på alvor der. Mine oppgaver blir counseling både i forhold til de som bor der og i forhold til pårørende, både med og uten tolk.
Rachel og jeg har også vært på deilig busstur rundt i byen, opp til Table Mountain og til Camps Bay og rundt tilbake. Det var tjukt av folk og grisevarmt, så vi orka ikke hop off. Mitt foreløpige inntrykk av Cape Town er så lysende, så lysende. Detta kommer til å bli så bra!
Diverse bybilder
Øverst: fra en bomtur hvor Rachel og jeg ga opp å finne Waterfront fordi vi begge hadde flyfot og det var altfor varmt og derfor snudde og gikk helt feil vei, for deretter å knalle på en gaterestaurant i Long Street hvor vi fikk en veldig hyggelig liten sørvis og opplevde at Rachels sneiper ble plukket opp fra gata.
Under: afrikanerne har snøring på tilkomstteknikk, de også. Mulig at dette er for spesielt interesserte, men jeg synes navnet slett ikke var dumt.
tirsdag 4. januar 2011
Heteslag
søndag 2. januar 2011
Ti turistfeller jeg ikke skal gå i
1. Holde meg i bakgatene om kvelden fordi der er det mindre folk
2. Mate dyra
3. Ha på meg min nye røde t-skjorte på safari
4. Bære alt elektronisk utstyr lett tilgjengelig på torso
5. Bade med mensen i havet
6. Gå med masse penger på meg så jeg sparer vekslingsgebyr
7. Meske meg med råkost og gratis sauser på bordene
8. Plukke opp haikere fordi jeg synes synd på dem som ikke har bil, men kanskje snart skal få
9. Ikke si de eneste ordene jeg kan på afrikaans som jeg har lært fra vestlige filmer
10. Lukte på pingvinene
2. Mate dyra
3. Ha på meg min nye røde t-skjorte på safari
4. Bære alt elektronisk utstyr lett tilgjengelig på torso
5. Bade med mensen i havet
6. Gå med masse penger på meg så jeg sparer vekslingsgebyr
7. Meske meg med råkost og gratis sauser på bordene
8. Plukke opp haikere fordi jeg synes synd på dem som ikke har bil, men kanskje snart skal få
9. Ikke si de eneste ordene jeg kan på afrikaans som jeg har lært fra vestlige filmer
10. Lukte på pingvinene
lørdag 1. januar 2011
Ventetid
Etter en outstanding nyttårsaftenmiddag på St. Hanshaugen med meny under dekketallerkenen og coctailpinner i sølv, er det pakking som gjelder. Det føles som blindpakking på alle måter. Thank God for Travel Channel. Jeg lurer på åssen jeg kan få kloa i jobben til hun blonde jenta som bare reiser til kule steder eller han Sharma-duden som mesker seg på luksuriøse gæmlis-steder akkompagnert av Mozart på klaver.
Turkish Airlines opererer med 20 kg bagasje, jeg opererer med minst 35. Etter månedsvis med tvangstanker rundt reiseantrekk (hvordan kamuflere støttestrømper under det ultimate reiseplagget tights hvor du bare kan la kabintrykket gjøre jobben), håndbagasje (strikketøy på flyet? nei? ja?) og redsel for at jeg får for lite mat på flyet, har jeg gått lei av livets store spørsmål og vil nå bare ha det overstått.
Cape Town i nesten fire måneder. Otroligunbelievable.
Turkish Airlines opererer med 20 kg bagasje, jeg opererer med minst 35. Etter månedsvis med tvangstanker rundt reiseantrekk (hvordan kamuflere støttestrømper under det ultimate reiseplagget tights hvor du bare kan la kabintrykket gjøre jobben), håndbagasje (strikketøy på flyet? nei? ja?) og redsel for at jeg får for lite mat på flyet, har jeg gått lei av livets store spørsmål og vil nå bare ha det overstått.
Cape Town i nesten fire måneder. Otroligunbelievable.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)