The Genius Cecil Rhodes

Espen vil ha utsikten for seg sjøl - og det får han.

Cape Town, har i likhet med Roma, en ruvende bløtkake. Vittorio Emmanuel, eller "skrivemaskinen" som noen ynder å kalle den, er hakket mer imponerende enn Rhodes Memorial (eller "Rhodes Mem." som forkortelsen lyder), men til gjengjeld overgår Rhodes Mem. Vittorio Emmanuel når det gjelder kriminalitet: lommetyvene i Roma har ingenting å stille opp med når de møter ranerne ved den sør-afrikanske bløtkaka. Angivelig. Vi møtte ingen, men de er lokalt kjent og det skal man ta på alvor. Utsikten er formidabel, men hvis du har vært på Table Mountain , blir minnesmerket litt stusselig i forhold. Det ligger ved en annen inngang til Table Mountain National Park (den som ligger nærme Kirstenbosch Botanical Garden) og vi hadde en scootertur på motorveien hvor jeg jamra meg store deler av veien, ettersom det var en helt sinnssyk vind og jeg var sikker på at vi kom til å blåse over ende i 90 km i timen på scooter i åpent lende. Vinden her er trafikkfarlig. Espen kunne trøste meg med at jeg satt på med "verdens beste sjåfør", en kommentar som forsvant i skrapelyden idet vi bånna en fartsdump i anselig fart. Etter å ha nytt utsikten og gjetta på alle høye bygninger vi så uten å ha snøring, gikk vi på restauranten på baksiden av monumentet, hvor de spilte Cliff Richards "Mistletoe and wine" og en helt sesonguavhengig versjon av "Silent Night" (i femogtredve varmegrader).

Om Rhodes Memorial er verdt en tur? Tja. I beste fall er det en mash-up av stiler med den samme ikke-så-detaljrike løven på repeat. Og det er gratis. Og det er flott utsikt og faktisk ganske bra mat på restauranten. Ikke så bra som på restauranten i Kirstenbosch Botaniske, men slett ikke dum. 

Var en tur og så på et hus oppe i Waterkant village til mamma og pappa kommer på besøk. Det er et staselig hus. Med i prisen følger det en liten mann som heter det samme som allergimedisinene mine ("Kestine"), det er svømmebasseng og en haug med soverom og en haug med bad, alt over to plan. Jeg har alltid drømt om å ha en butler og nå kan jeg kanskje finne ut av det. Ettersom jeg må flytte ut nok en gang i slutten av måneden, er det mulig jeg flytter inn sammen med mamma og pappa for å nyte ti dagers luksus og den enorme miljøforandringen hundre meter representerer.På fredag får jeg besøk av kusine Anne i fjorten dager og jeg skal jobbe iherdig med å få redusert lista jeg posta sist.

Har akkurat sagt hadet til Vyuelwa i resepsjonen som snek seg opp til meg for å vise meg hvordan hun egentlig ser ut under nylonhåret. Afrikanske damer har en svær greie for nylonhår. I begynnelsen trodde jeg hele gjengen gikk og fikk retta ut håret, men det er altså nylonhår som er greia. De klipper på diverse hårfjoner som er festa til kammer, de har hele parykker som de setter på, de bruker de i braiding - i det hele tatt. Nå fikk jeg sett det autentiske håret hennes og jeg føler meg som et fjærkre; jeg har ikke hår, jeg har fjær. Håret hennes er som et pledd, et tjukt, tett pledd. Fantastisk! Vyuelwa og jeg har altså drukket brus, spist godteri og hun har fått noen klær av meg som jeg ikke gidder å ta med meg hjem. Vyuelwa bor i Mitchell´s Plain og er veldig kul; når jeg kommer på besøk til henne har jeg lovet å ikke le av huset hennes, for hun sier at huset hennes er til å le av - også ler hun drithøyt. Jeg har lyst til å ta med meg henne og datteren hennes på Table Moutain og vise de fjellet deres. De færreste svarte kommer seg på Table Mountain ettersom det koster en formue med cable cart´en. Eksempelvis: Vyuelwa jobber i resepsjonen fulltid, dvs. to netter og to dager i uka (særs lange vakter). For dette får hun R1500. Det er til å grine av.

This is no ordinary love

Jeg har tenkt til å være utro. Idag sjekka jeg hvor mye det vil koste med drosje til Franschhoek og James slo til med knalltilbudet på R1300 og My New Taxilove Alpheus sa R600. Alpheus kjørte meg hjem fra klatresenteret i Observatory. Han syntes oppriktig synd på meg fordi jeg ikke torde kjøre her nede og tilbød seg å ha kjøreopplæring med meg helt gratis. Ettersom valutaen i Vårt Forhold er Empati, betalte jeg tilbake ved å synes enda mer synd på han enn han syntes på meg, da jeg fikk vite turnuslista hans: han jobber 24 timer på, 24 timer av. Jeg hadde litt hangover etter restaurantbesøket på Codfather i Camps Bay igår sammen med et godt selskap av nordmenn knyttet til Gateway college på diverse måter, og responderte helt adekvat med å begynne å grine (jeg var også litt sulten), fordi det der og da hørtes ut som Det Tristeste i Hele Verden at han begynte klokka åtte i dag morges og slutter klokka åtte imorgen tidlig. Det hjalp ikke at han gestikulerte det svarte, fantastiske tegnet for "sove" (det er et barneaktig, harmonisk lite tegn) og prøvde å overbevise meg om at han var blitt vant til det. Jeg grein og grein. Til mitt forsvar var pristilbudet til Franschhoek innhentet FØR jeg begynte å grine, så jeg grein meg ikke til det.

Jeg hadde en ikke akkurat minneverdig tauøkt med en fyr som hadde hengt opp en lapp på klatresenteret om at han trengte noen å klatre med. Ettersom jeg står i fare for å slutte, sendte jeg han en melding. Han het Luca og jeg fikk umiddelbart blomstrende forestillinger i hodet om en dritkjekk italiener på 25 som kunne få fart på min dalende treningsvilje. Luca var imidlertid tysk, svært ung og hadde glemt åttetallsknuten. Han var veldig hyggelig, men han hadde bare tatt nybegynnerkurset og jeg tror kanskje ikke det blir så mange flere tauøkter.

Jeg er forresten i ferd med å endre innstilling til turistfella haidykking her nede: etter å ha skriki til Sølvi over en bedre middag på Codfather igår (veldig vanskelig akustikk der inni), kunne hun fortelle meg at det er et firma som driver med haidykking som er litt mindre scruffy enn de andre firmaene: buret du blir senket ned i, ligger helt inntil båten (i motsetning til skrekkvideoer jeg har sett, hvor buret omtrent heises ned fra en pinne / sytråd og du står med vann til luggen og skal forsøke å klamre deg fast til en stang uten å drukne eller bli spist), du har vann i brystvortes høyde og når haien kommer, trer du på deg dykkerbrillene og stikker hodet under vann. De varsler også haien ved å skrike "Haien kommer! Haien kommer!" noe som høres sympatisk ut. Autensitet må gjerne vike for å slippe vann i ansiktet.

Listen over aktiviteter jeg vil få med meg før eventyret er over (og som jeg ikke har fått gjort ennå):
- Haidykking
- Paragliding fra Lion´s Head
- Riding gjennom vinåkrene i Franschhoek kombinert med vinsmaking (halvdritings i galopp høres ut som en vinner)
- Riding over den 8 km lange stranda i Noordhoek (jeg kan komme til å få allergisjokk av all denne ridinga)
- Garden Route
- Mzoli´s i Gugulethu. Helst på en søndag. Jeg vil gå i kirken og synge afrikansk gospel.
- Stellenbosch / Constantia vinsmaking / rus
- Kino på Labia
- Strutseriding
- Se en hval blåse vann gjennom hullet i ryggen
- Bære rundt på en ape (dette har jeg ikke funnet ut hvor jeg kan få gjennomført, men det må jo la seg gjøre)

Jeg vurderer også daglig hvorvidt jeg skal få meg en tattis eller ei, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg tror en Hello Kitty-tattis er noe jeg kan komme til å angre på. Jeg sier ikke at jeg kommer til å gjøre det, jeg sier bare at jeg har nok selvinnsikt til å innse at det kan komme til å skje.

Christiaan Barnard og Groote Schuur

Etter den sedvanlige kaffen, Cola light´en og omeletten på Manhattan, klarte Espen og jeg endelig å få ut finger´n og oppsøkt Groote Schuur-sykehuset i Woodstock, hvor den første hjertetransplantasjonen ble utført i 1967 i regi av Christiaan Barnard. De fleste museene jeg har vært på her nede, har vært en skuffelse, men dette var faktisk en kjempepositiv overraskelse. Det hjalp at museet var anbefalt Espen av "Tom Kgistiansen, Hagage", i tillegg til at guiden var dritflink. Idet vi kom, var den en omvisning rett rundt hjørnet og selve omvisningen tok et par timer. Vi var en bitteliten gruppe og guiden var ekstatisk siden hun trodde jeg var eskimo og hun gjentok flere ganger "Thank goodness, I met an eskimo today" og jeg var "the first eskimo in her life". De hadde gjort maksimalt ut av historien, men det er en jævlig bra historie, hvor de både hadde fått kloa i bilen som Denise Darvall (donoren) satt i, gjenstander nok til å gjenskape et rom for å gi et inntrykk av livet til Denise Darvall og livet til familien hennes post-mortem, Louis Washkansky som fikk hjertet og levde i 18 dager etter transplantasjonen, en liten doku om Hamilton Naki (en fantastisk historie om den uskolerte, sorte gartneren som ble lab.ass. og etterhvert lærte seg både hjerte- og levertransplantasjon, kun ved å assistere), The sad story of Dorothy Fisher (den første svarte mottakeren av et nytt hjerte, som var så redd for å bli glemt at etter 12,5 år slutta hun å ta anti-rejection medisinene sine for å bli syk og få ny oppmerksomhet - og døde) og en haug med voksdokker som iscenesatte selve operasjonen. De hadde til og med fått tak i medlemsbeviset til Christiaan Barnard i Playboy Club (det gikk jo selvfølgelig skikkelig dårlig med han; stinn av hybris, bevæpnet med et sleskt smil og kjempeberømt - han endte sine dager i et astmaanfall aleine på Kypros).
 Jeg ramla rett i turistfella og kjøpe dokuen om Christiaan Barnard umiddelbart, noe som viste seg å være lurt i etterkant, ettersom Espen fikk illebefinnende av å se den lille håndsaga som de skjærer gjennom brystbeinet med og vi måtte forlate omvisningen før dokumentaren.
Bildet viser hvordan de øvde seg ved å transplantere dyrehjerter. Ifølge Espen var det egentlig bavianer de drev og opererte på, som de fanget oppe ved Table Mountain, men det sa ikke guiden noe om.

Det var faktisk skikkelig gøy, i tillegg til at jeg fikk et siste "Thank goodness, I have met my first eskimo" på veien idet vi gikk. Hvis du skal til Cape Town og lurer på hva du skal se: drit i District Six Museum. Dra på sjukehuset.

Grease

Ble henta av Matt idag for å klatre på The Mine. Matt hadde fått en fantastisk kong på beinet, etter å gått på en giftig plante på Table Mountain, noe som resulterte i svære, røde merker og betente, gule byller med verk som var interessert i å komme ut. Det så veldig vondt ut og jeg ble beroliget da jeg fikk beskjed om at det kan ta et par år før reaksjonen er over. Jeg forsøkte å sende han opp noen beinpressende sva-ruter, sånn at jeg kunne nyte synet av eksplosjonen idet det gikk hull på byllen, men jeg fikk som fortjent og endte opp i bittert takoverheng. Det var ganske grått og veldig spesielle klatreforhold. Den fuktige lufta fra havet skaper kjempegrusomme forhold, hvor alle takene blir slimete og såpeglatte. Jeg som pleide å klage på Megaløkenhavna etter det hadde regna, kunne bare lengte tilbake til naturperlen ved Bærums verk, der jeg ramla av bøtte på bøtte på grunn av fukt. Feltet lå imidlertid fantastisk til, med utsikt over hele området og en ganske majestetisk vegg som kunne by på tidvis (såpeglatt) svært eksponert klatring.

Etter å ha kjempet meg opp en rute, grad 22 (ca 6b+) hvor alle jugsa var umulig å henge på, fordi de var rettvinkla og slimfulle, ga jeg fullstendig opp på en lang, pumpende klassiker, også grad 22, som føltes som grad 222. Vi gikk fem ruter og så var det over. Jeg håper jeg kan få til en tur til Montagu i mars, når det ikke er førti varmegrader lenger; det går an å ta som en helgetur og klatringen der skal visst være fantastisk.
Egentlig var planen å klatre Table Mountain denne uka, men etter at jeg utviklet TB-liknende symptomer, som trolig bare er en liten forkjølelse, men som har fratatt meg all anmarsjpust (og ustrakt festrøyking), må Table Mountain vente. Enn så lenge ruser jeg meg på hostesaft med morfin (én skje om dagen), myggspray (den som ikke bør sprayes på asfalt, fordi den kan skade asfalten) og allergimedisiner.

Taxi!

Drosjesituasjonen i Cape Town er et kapittel for seg. Jeg anbefaler alle som skal hit og som er avhengig av en viss drosjefrekvens, å skaffe seg en lokal mobil (du må ta med deg passet ditt og gå på en mobilsjappe for å få SIM-kort. Deretter må du gå på en Pick´n Pay eller en annen matbutikk og kjøpe airtime som du lader etter guiding fra kvitteringen). Det kan komme til å bli dyrt hvis du bruker den norske fonen din og det er mange selskaper som ikke kjører om kvelden. Hvis du ringer på kveldstid, kan du risikere å få beskjed om at 1) det er for mange som vil ha drosje, så du kan prøve igjen 2) det er 30 minutters ventetid, og hvis du da går med på å vente og forhåndsbestiller, kan du bare glemme at den dukker opp 3) du skal for kort, så du kan gå. Jeg forsøkte en hel kveld å få meg en drosje fra Strand Street til Kloof Street, som jo er ganske kort, men ikke i mørket, og fikk klar beskjed flere ganger om at det var fort kort og jeg kunne gå. Etter drøye to timers kamp, ga jeg opp og gikk og la meg.

Du kan også forsøke dealen jeg har med James, nemlig å ha en fast drosjesjåfør, men empirien på James tilsvarer at han blir så happy for en fast kunde (jeg blir henta hver tirsdag og onsdag og kjørt til Vredehoek) at han prøver å skvise inn alle mulig nye kunder innimellom din tur, med det utfallet at du står og venter i 75 minutter fordi han har fått en tur til flyplassen og jeg uansett venter, for jeg er fast. James er også sjalu, og når han spør meg etter helgen hva jeg har gjort og jeg nevner historier som inneholder geografi som er utenfor gåavstand, lurer han alltid inn et spørsmål om hvordan jeg kom meg dit. Han ble faktisk ganske sur da han gikk på meg i Observatory og jeg måtte avsløre at jeg hadde tatt minibuss. Jeg har ikke helt koll på rangordningen for utroskap jfr. drosjesjåfører her nede, men jeg tror den ser ut som følger: 1) andre drosjer 2) gratis skyss fra menn 3) minibuss (=billigere) 4) gratis skyss fra kvinner 5) buss og 6) gå (=gratis). James har en superhyggelig drosjekompis, Victor, som har funka som stand-in for han når han bruker MER enn 75 minutter på å plukke meg opp, og jeg spurte forleden om telefonnummeret til Victor, i håp om at jeg kunne bytte til et mer åpent forhold, men det skulle jeg aldri ha gjort. Helt siden the Victor-incident, har James snudd seg mot baksetet hver tirsdag og onsdag for å spørre meg om jeg har snakket med Victor og hvorfor jeg egentlig ville ha nummeret hans. Så plutselig er det tre av oss i forholdet og jeg har ikke mot til å bryte ut. Drep meg, herre konge, men ikke med James.

Dr Ak Shaban

Dagens blogg vil jeg tilegne Dr Ak Shaban, hvis løpeseddel jeg fikk på gata nede ved busstasjonen. Dr Ak Shaban er ifølge lappen "specialist in:

• Same day Lost Lover Inyanga
• Cream for Penis Enlargement
• Muti to win Lotto
• Muti to win Court Cases
• Recover Lost Property
• Promotion at work
• Remove Bad Luck
• Financial Problems
• Customer Attraction
• Muti for Protection
• Women who can´t produce
• Cleaning the House
• Muti to lose Weight
• Unwanted Pregnancy
• Muti to pass Exams"

Det er bare å ringe 078 049 8164. På baksiden sto det at når det gjaldt seksuelle problemer var han særlig kompetent på 1) Cream for penis enlargement 2) Make more rounds 3) Women / men who can´t produce 4) Men with drops og 5) Men who are weak in bed.
Jeg mistenker Ak Shaban for å ha gått tom for ideer på punkt fem, men man skal aldri si noe for sikkert her nede.

Xhosa - en fonetisk introduksjon 2

 Lamella som vi møtte på U2-vorspielet, ga meg en liten xhosa-nøtt å tygge på. Jeg trodde jeg hadde gjort ørlite progresjon på den ene klikkelyden som jeg bare fiksa når jeg var aleine og under null press, men ble satt tilbake flere uker og er nå egentlig tilbake ved start. Jeg har fortsatt ikke lært meg hvilken vei jeg skal tippe kameraet når jeg filmer, så fortsatt filmer jeg liggende.

U2-pics (uten U2)

Noen bilder fra U2-hypen på fotballstadion i Cape Town. 

Scenen og riggen.

En kontinuerlig strøm av folk i Waterkant-street hele ettermiddagen.

U2 i Cape Town

Etter mye fram og tilbake og enda mere snakk om Gumtree (som er det sør-afrikanske svaret på finn.no) og billettprisene der, fikset en norsk fyr vi møtte på en fest i Camps Bay en kontakt som solgte Espen og meg to billetter til R900 pr stk. Det er ikke helt billig, men vi kommer fra verdens rikeste land og å se sommerens snakkis her nede sammen med mellom 80 og 90 000 andre, er en opplevelse verdt å plukke med seg.

Vi ble bedt til Garron som bor ved siden av meg i hjørneleiligheten B17, på vorspiel. Det var mindblowing. Leiligheten var boligversjonen av kabriolet (du kunne fjerne to vegger og plutselig ble leiligheten forvandlet til en dritfet, gigantisk balkong) og Garron hadde leid inn to kokker og en bartender til å servere oss. Det var en ganske rar forsamling, ettersom veldig få kjente hverandre, men med litt hjelp av noen sinnssyke Margaritas, gikk det litt lettere og jeg ble stående og prate med en kjempemorsom fyr fra Port Elizabeth som het Lamella (Espen hadde et langt og tappert forsøk på å forklare på engelsk hva navnet hans betød, uten helt å lykkes).

U2 hadde sound check ca ett og de hadde rigget opp hele hovedgata nedenfor meg, bort til Sea Point med høyttalere, sånn at jeg kunne sitte på balkongen og høre hele lydprøven. Noen timer senere sperret de av hele veien, rigget opp med Hibaser og kjørte på med orkestre og parader. Espen var veldig opptatt av at det ene trommisorkesteret hadde kommet til finalen i sør-afrikanske X-Factor (som senere viste seg å være "South Africa´s got talent"), men de andre på vorspielet så veldig lite på X-Factor, så så mye for innsidepopkulturreferanser. Konserten var helt okei; jeg er ikke akkurat verdens største fan og synes at de høye gaulene til Bono begynner å bli vel forslitte og tekstene på de nye låtene har gått samme veien, men det er jo helt sinnssykt å stå inne på en stadion med så mange mennesker. Dessverre fører stadion også med seg stadionlyd og når stadion er som leiligheten til Garron, dvs kabriolet, forsvinner mye av lyden rett opp i lufta, noe som fører til en ganske industriell lyd. Det motsatte av unplugged. Terningkast 4 fra både Espen og meg.

Idag har jeg vært på Designer´s Market i Woodstock og det var masse folk, men mange kule ting. Matteltene var kule, men veldig overfylte og man burde kanskje komme veldig tidlig eller veldig seint og ikke sette seg på scooter´n ved Noon Gun (klokka tolv hver dag smeller de av en kanon på Signal Hill). Da jeg kom hjem streika pc-en. I fem timer skrudde jeg den av og på og opplevde situasjonen som veldig dramatisk med framtidsscenarier som spente fra Waterfront imorgen hvor jeg brukte opp alle feriepengene mine på en Mac, til å reise hjem til Norge for å tilbringe to dager hos Safety Computing på Helsfyr. Det vakre med Sør-Afrika er at du kan klage til Lloyd som gir deg telefonnummeret til IT-Mike som kommer på døra di kl 20 på en lørdag og fikser hele dritten for 200 Rand. I Norge ville den jobben på en lørdagskveld (hvis du hadde klart å overtale noen) kosta tilsvarende en ny pc. Min psykologiske tilnærming til problemet, grunnet dårlig engelsk ordforråd og manglende teknisk forståelse, var kanskje ikke verdens beste ("I know he´s in there and still alive, but he´s paralyzed and I cannot stop the process"), IT-wise, men han fiksa det, og på toppen av det hele fiksa han hjelmen min som jeg ikke engang visste var ødelagt. Jeg syntes det var litt rart at skumgummilappen skulle henge ned i panna, men hva veit vel jeg.

Cupping, ikke sodium

Idag har jeg lagt puslespill med hele avdelingen på hospicet, hvilket var ganske interessant, ettersom mange av dem aldri hadde lagt puslespill før og det var helt fremmed for dem at brikker med rett kant ikke kunne ligge i midten. Samtidig er det litt godt å endelig være den som ikke får kjeft for å banke brikkene på plass. De er utrolig tålmodige, og det fine er at de sitter i ring rundt og ser på, alle sammen, fordet om det bare er tre som pusler, og der sitter de og ser på fra 9-11:30. Det var 350 brikker og vi fikk lagt på plass kanskje 1/4.

Drosjesjåføren min, James, kjørte meg til Canal Walk etter jobb. Planen min var at jeg skulle kikke litt, handle litt og få meg en ny massasjetime. Jeg skal aldri mer ta kinesisk massasje. Etter en halvtimes tortur (denne dama var enda mer hardhendt enn den forrige), spurte hun om et eller annet uforståelig på kinesisk-engelsk som jeg forstod som at jeg måtte spise mer sodium (?!?!) for ikke å være så anspent i muskulaturen. Etter at jeg hadde sagt "okei" for annen gang og begynt å lure på om jeg hadde forplikta meg til å kjøpe knust slange på boks eller noe, begynte hun plutselig å rasle nede ved gulvet og plutselig hadde hun lagt et par kasser med noe som klirret nederst på ryggen min. Jeg hadde bange anelser og det hadde jeg god grunn til. Plutselig hadde jeg tre kinesiske kopper på underarmen ("Cupping", et kinesisk torturredskap utformet som en sugekopp) og den lille damen pepret meg i ekspressfart med sugekopper. Jeg tror jeg hadde ca 30. Det føltes som huden på hele overkroppen ble for stram og det gjorde ganske vondt, i tillegg til at jeg skulle ligge sånn i 20 minutter. Tro meg, jeg talte hvert minutt. Underveis prøvde jeg å "positive visualization"-strategien til Christopher Moltisanti, og forsøkte å slå meg til ro med at "om 20 minutter er det over". Det var det jo ikke. Da jeg hadde betalt (cuppingen kostet 50 rand), sa massøren med et blidt, fornøyd lite smil: "Only 14 days, only 14 days" og det gikk opp for meg at jeg vil se sånn ut i to uker. Hele overkroppen min er pepra og jeg ble spurt av samtlige ekspeditører i butikker på Canal Walk om jeg hadde tatoveringer, om jeg hadde vært utfor en ulykke eller om jeg hadde vært på cupping. Jeg er svært misfornøyd, ettersom jeg bare på armene har 12 gigantiske sugemerker. Det ser ut som jeg har en kjip ektemann hjemme og jeg har hatt ansiktsuttrykket til en som har en kjip ektemann hjemme ever since.  Positive visualization: det skal regne imorgen.

Tandeka

Idag har jeg fått meg et "apartheid"-navn. Det er det de kaller det, de sorte som har ett offisielt navn og ett xhosa-klengenavn. På jobb idag møtte jeg en mann som presenterte seg som "Blessing from Zimbabwe", et navn som minnet meg om et ekstra fint postkort. Vi satt utenfor hospicet og hang, fire-fem pasienter og meg, og etter en lang samtale om apartheidnavn og Valentines Day, fikk jeg meg et navn til: Tandeka. Tandeka er xhosa og betyr "loved by many" eller "beloved", noe jeg falt fullstendig for, og ettersom vi satt der som en gjeng med tapere (ingen hadde fått et eneste Valentineskort), var det bare å slå til på navneforslaget. Mitt afrikanske navn er nå Tandeka.

Foran sitter Melvin, som er blind på det høyre øyet, men som er Cape Town-gutt (jeg tror det er ekvivalenten til "Oslo-gutt"). Han har vært sjømann og er utrolig snill. Bak fra venstre: Mongameli, min hjertevenn og jevnaldrende, som i løpet av uka skal forsøke å gå opp til 42 kilo (han blir bare tynnere og tynnere). Ved siden av Mongameli: Joni, som har hudkreft, deretter Tandeka Lunde, deretter Blessing, som er blind, og til slutt en jente som bare har vært der siden torsdag og som i løpet av de siste ukene har mistet synet fullstendig. Idag har jeg lært å flette afrikansk hår, ettersom jeg fikk være med en pleier å ta opp flettene hennes og flette nye. Jeg er helt fascinert av den afrikanske braiding-kulturen og hvilke hårinstallasjoner de produserer her. Denne jenta har trolig ikke lenge igjen, men fortsatt er det viktig at håret er ordentlig. Etter flettinga, gikk jeg en tur i charity shop´en på området, hvor Blessing, Melvin, Joni og jeg forsøkte å finne en ny skjorte til Blessing. Det er morsomt hvordan de (fullkomment godhjertet) fjernstyrer Blessing så han skal klare å finne fram på egenhånd, uten å bli leid, ved å rope "left!", "straight!" og "right!" (pluss "back!" når han må rygge) og Blessing gir bånn pinne og går skikkelig fort, til alles store glede. Han er visst også skikkelig god til å snike i kjøleskapet om natta, ifølge Mongameli, fordi de ansatte ikke ser at han er oppe og går (han trenger jo ikke skru på taklyset).

Christian Barnaard Memorial Hospital

Idag har jeg vært på sykebesøk. Jeg fikk en tekstmelding på min dødsbra, nye sør-afrikanske mobiltelefon (den er helt basic og det betyr at den har helt outstanding batterikapasitet, for den klarer nesten ingenting) fra Lloyd som ligger på CBMH. Jeg ble fulgt bort til sykehuset av Vuyelwa i resepsjonen og datteren på åtte, som gjerne ville at jeg skulle besøke Lloyd og som også gjerne vil at jeg skal bli gift (tror disse to tingene henger sammen). Sykehuset var sånn som i Norge (litt skuffende, jeg hadde håpet på noe sosialantropologiske erfaringer); det er privat og du kunne velge mellom diverse haalal og vanlig mat, men alt så ganske likt ut, ettersom det kommer under sånn plasttopp og koagulerer like fort som i Norge. Og der lå´n,  på drypp og skulle opereres imorgen (kikkhull). Var der en drøy time og gikk deretter en tur ned på Green Market og kjøpte en bok om en hvit fyr som var helt klin gæærn og flyttet til Kayelitsha. Den så ganske dårlig ut, med stor, god skrift, men den hvite hippien som solgte den var hyggelig og jeg ble stående og prate lenge med han. Deretter Bikram.
Fredag var Espen, Lars og jeg på fest i Camps Bay i en sinnssykt fet kåk hvor det bor tre norske (superhyggelige damer). De betaler 30 000 rand i måneden for det fineste huset jeg har sett her nede, med svømmebasseng, en haug med rom, walk-in closets både her og både der, og staselige stuer. Det var en kjempehyggelig fest, hvor det kom en del studenter som disse damene underviser på skolen, i tillegg til andre kjente av de her nede. Det er jo et priviligeum å kunne velge om man skal bli fyllekjørt hjem i bil eller på scooter, og fornuftig som jeg er, valgte jeg bil (det er ikke nulltoleranse her nede, mamma, og det var ikke så ille som det høres ut som).

Forøvrig nyter jeg tilværelsen i leiligheten til Lloyd hvor det er mye bedre møblement, både for skriving og Sopranos-titting, og synes plutselig det er litt nedtur å flytte "hjem" på tirsdag. Jeg har allerede glemt argumentene mine for at jeg i utgangspunktet mislikte ideen om å flytte og nå må jeg begynne helt på nytt og forsøke å spa opp lysglimt. Foreløpig kommer jeg ikke på andre argumenter enn at Lloyd har noe i kjøleskapet som lukter vondt og som jeg ikke tør å kaste, pluss at han har altfor store puter i senga, sånn at du blir forvandla til en gamling som sitter og sover. På bildet over kan skimtes et hjørne av hans ekstremt komfortable sofa og hans lille kjøkkenbord, som forøvrig er helt ok å jobbe ved. Leiligheten minner meg på at guttehjem ofte er mer funksjonelle enn jentehjem: en dødsgod sofa (som ingen damer i hele verden ville valgt ut), et svært bra multimedia-rack og et ganske bra anlegg på badet, sånn at du kan gaule i dusjen (anlegget er montert I dusjen). Det er ikke så bra bra utstyrt kjøkkenmessig, kanskje, men hva gjør vel det når alt jeg spiser kommer rett fra emballasjen og kun krever en plastskje / pinner / plastgaffel?!?!

Hverdagsmat

Jeg har slutta å vurdere å lage mat her nede. Jeg laget litt mat i den tro at det var sunnere og billigere, men nå har jeg funnet ut at billigere holder, og det er faktisk dyrere å lage mat når man handler på Spar i Waterkant enn å kjøpe. Spar i Waterkant er en herrrlig butikk og det er en fryd å handle der. De legger maten ned i posene for deg, så du skal slippe å forbrenne en eneste kalori før du begynner å spise, og de har en rekke ferskvaredisker hvor de også lager ting på bestilling. Jeg har satset på et mest mulig ensidig kosthold hvor jeg forsøker å overdrive inntaket av de tingene jeg ikke får nok av hjemme og som jeg ser at jeg ikke under noen omstendigheter gidder å lage på mitt enerom. Her følger en oversikt over 5 klassikere som jeg gasser meg med (1R = 0,85 NOK):

1. Sushi - mellom 30 og 40 R for 8-10 biter
 2. Salat - de har deilig salatdisk på Spar, litt sånn som på BIT, men her koster den R30 for en svær eske hvor du kan velge mellom alskens kylling, blåskimmerost, bacon m.m. Chili i salaten gjør seg.
3. Wrap - R33 for min favoritt på Kauai (thai veg med satay peanøttsaus). Og den er stor!
4. Burger. Mennesket vil alltid komme tilbake til en god burger. Jeg elsker burger. Og det koster under 50 R for en svært så mandig porsjon med dritmasse pommes frites.
5. Thai - ca 50 R for kjempebra thai med freshe grønnsaker og tofu.

Det som er dust, er at frukten koster grisemye. Jeg driver og kjøper ferdig oppskåret frukt (melon, ananas og mandarin i samme esken) og det koster like mye som sushien. Jeg har også fått dilla på Vitamin Water som smaker svært kunstig og etser all emalje vekk fra tannhalsene, men som er ganske digg når det er skikkelig varmt. Jeg trenger jo ikke tannhalser når det er varmt. For de som synes det høres helt på kanten ut å drive og spise kun mat som andre har lagd, synes jeg de fleste mennene i min fars generasjon skal gå i seg selv. Forøvrig vil jeg tillegge at jeg nesten har sluttet å vaske opp og kan bruke min sparsommelige energi på andre ting, ettersom jeg kun spiser med engangsbestikk. Take away-posen kan brettes ut over bordet som en hyggelig liten, rustikk duk og etter at måltidet er fortært, kan man bare velte seg rundt på sofaen, sleppe ut magan (ingenting er som lyden av navlen som treffer sofaen når du legger deg på siden) og ta en aldri så liten blund på et par-tre timer, for senere å våkne opp fra skjønnhetssøvnen på sofaen, lett dampet og svært så upigg. Det skjer ikke ofte, men det har skjedd.

Tømming

Jobb. Halvparten av de jeg har blitt kjent med på Nazareth House siden jeg begynte der, dvs. de som ikke har dødd eller reist hjem, flytter ut i løpet av uken: Arlin, Vincent, en eldre dame og en fyr som har hatt slag. Det er kjempetrist, for jeg kommer jo ikke til å se de igjen, med mindre de blir akutt veldig dårlige og kommer tilbake for å dø. Arlin skal til et hjem som heter "Sisters of Mercy", Vincent skal hjem til Gugulethu, den eldre damen skal hjem til den eldre mannen sin som kommer med hjemmebakt kjeks hver dag, og sistemann vet jeg ikke hvor ender opp. Jeg har lovet å besøke Vincent i Gugulethu; han er ser så utrolig mye bedre ut, foten hans er ordentlig gangbar og han fulgte meg til porten idag da jeg skulle gå.
Jeg ble kjent med en ny pasient som jeg bare kaller Johnny (han heter Jóni). Johnny har hudkreft i hele ansiktet og begge armene. Det var såvidt han klarte å kikke ut gjennom de hovne øynene og kinnene, og hele ansiktet hans er flekkete med tørre utvekster, men han var "utterly optimistic" og jeg har ingenting jeg skulle sagt, for han snakker to språk mer enn meg og har levd lenger, så jeg kan bare håpe han blir bedre. Han sier selv at det hjelper at folk rundt han er positive, så da må jeg være det, positiv og tenke at han faktisk kan bli bedre.
Det er en veldig blanding mellom pasientene der; det er de som kommer inn og er alvorlig syke, men som faktisk blir bedre, til tross for HIV, AIDS, kreft, TUB eller slag. Også har du sånne som pasienten som kom inn på fredag og døde lørdag. Jeg hadde en ny samtale med Nombolelo, hun damen som er blind, og idag bare gråt hun og ville ikke at sønnene skulle få vite noe om at hun hadde HIV ennå. Hun er redd for at barna hennes også har fått HIV; de er bare 16, 18 og 26 år, og hun vil vente og se om hun kan bli sterkere i løpet av oppholdet. Før jeg gikk idag, sa hun: "I am happy you have come to help me" og jeg ante ikke hva jeg skulle si. Men hun kan klemmes og da klemmer man, også føler man at man kommuniserer man litt bedre, fordet om hun ikke snakker engelsk og jeg ikke snakker xhosa.

Jeg har pakka ned hele leiligheten og skal flytte inn til Lloyd. Lloyd skal flytte opp til kompisen i 6. etasje, Roger, og jeg skal bo i leiligheten hans i 4 dager. Jeg innser at jeg har økt antall kilo bagasje med minst det dobbelte. Lloyd skal levere noen klær til veldedighet imorgen, så jeg lurer på om jeg skal vurdere å gjøre det samme (eventuelt vente til mamma kommer ned, for da tar mamma det, uansett størrelse, snitt og stil).Det er litt pes, men jeg prøver å tenke positivt. Lloyd har slankespeil på badet. Lloyd har kanskje bedre sittemøbler som gjør at jeg klarer å skrive litt mer. Lloyd har et mer stillegående kjøleskap.

Semiotics

Jeg forsøker å skrive en oppgave om selvmordshandlinger og selvmordsatferd i tv-serien Sopranos, med utgangspunkt i en hypotese om at disse handlingene skyldes et semiotisk sammenbrudd, altså et sammenbrudd på tegnnivå. "Å overdrive tv-tittinga mi"-planen funka veldig bra i Norge; den funker veldig dårlig nå (jeg skylder på at skjermen blir for lys, men det er jo vanskelig å sitte inne i en leilighet hvor hele ene veggen nesten kun består av vinduer, og se på tv i 30 varmegrader).

Semiotikk er vanskelig. Mange av samtalene på Nazareth House idag har handlet om semiotikk: pre-terminal signs (pasienten som døde i forrige uke, ganske uventet, utviklet i løpet av det siste døgnet "pre-terminal signs" og jeg har fått en slags innføring i hva slags tegn som dette handler om. Deretter hadde jeg noen veldig triste samtaler med et par av de mannlige pasientene som jeg har fått veldig god kontakt med; Arlin og Mongamele (Arlin skal flyttes i løpet av uken ettersom AIDS-sårene på beina hans har begynt å gro).
Jeg hadde også en samtale med en dame, med både Søster Lizette og en sykepleier som heter Eirin som snakker xhosa, til stede. Denne damen er semi-blind, som følge av HIV-smitten, i tillegg til at hun har afasi og hukommelsessvikt - også som en konsekvens av sykdommen. Jeg har aldri hørt om disse symptomene før. Hun er 47 år, snakket dårlig engelsk, var veldig stille og gråt litt når vi snakket om barna hennes. Hun er veldig forvirret, men en god ting er at hun ikke er altfor tynn og ser relativt frisk ut. Jeg skal ha en samtale med sønnene hennes, hvor vi sammen informerer om at hun er HIV-smittet, ettersom hun har forsøkt å skåne barna sine for denne informasjonen. Jeg visste som sagt ikke at HIV kunne ha sånne tegn (blindhet, hukommelsessvikt, afasi), men jeg forsøker å lære så mye som mulig av de utrolig søte pleierne der med lang erfaring på hospicet. Jeg håper jeg får anledning til å bli bedre kjent med henne imorgen, slik at samtalen med sønnen blir best mulig.

Silvermine

Jeg ble henta av Matthew Bush, en lokal klatrer idag morges og vi kjørte i den lille, blå klatrebilen hans ut til Silvermine crags, en del av Table Mountain National Park, hvor det lå noen klipper. Det deilige med å ikke ha tatt med seg noe utstyr whatsoever ned hit, er at anmarsjen blir veldig ujevnt fordelt, bagasjemessig, noe jeg likte godt, der jeg gikk med den lille barnesekken min, mens Matthew slepte med seg kjølebag, fullt rack og diverse. Klatrere verden over er en ganske homogen gruppe. Du kjenner igjen typen og da han fortalte at han dessverre ble belastningsskada på anmarsj da han var i Céüse pga de lange anmarsjene (kneet streika), lo jeg godt inni meg. De har et graderingssystem som sikkert er like ulogisk som det norske, fra 1-35, hvor 12 kanskje er en bratt bakke og kanskje 17-18 er tilsvarende 6a. Vi gikk fem ruter av varierende grader, og så kom sola for fullt, og så skjedde med meg som med kneet til Matt: jeg streika. Det blir jo svært så varmt i sola og jeg var godt fornøyd med fem ruter (det er jo omtrent det jeg ligger på hjemme i crispy høstvær). Jeg er ca. halvparten så god (eller dårlig) som Matt, dvs. han er ca. 35, mens jeg er 17,5 (dette kompenseres nesten ved alder, ettersom aldersmessig er forholdet omvendt. Nesten), men det var så deilig å få klatret ute, cragget lå fantastisk fint til med utrolig utsikt og etter klatring badet vi i en liten dam hvor de hadde bygget en rullestolvei rundt hele dammen og ifølge skiltet var de eneste som hadde lov til å komme inn på området rullestolbrukere. Vi så ingen rullestolbrukere. Det jeg derimot så, etter at jeg bestemte meg for å skifte bak den eneste andre bilen på parkeringsplassen for at Matt ikke skulle se meg naken (måtte Gud forby) og etter at jeg hadde tatt av meg den våte bikinien og skulle til å ta på meg mitt deilig, svette undertøy, var at det satt to svarte sjåfører i bilen og klappet og lo. Jeg skal aldri gå for full diskresjon igjen. Ingenting er mer skamproduserende enn når man har forsøkt å være diskret og ender opp med å være det motsatte (avskyelig og naken).

Matt har lovet å ta meg med på Table Mountain og gå en kjent, lett rute der som tar hele dagen. Det høres gøy ut. En tilleggskuriositet er at det er så mange ran der oppe nå, at jeg kan også oppleve å bli rana.

Hørte forresten en historie om bavianer her nede som går 9a NEDOVER MED HUET FØRST. En annen historie: Espen kunne fortelle meg at pasienten til han hjertekirurgen som ble kjendis her nede for verdens første hjerteoperasjon, bare levde i 14 dager. Det sier sagaen lite om. Han fikk koma i to uker ekstra.

Ammoniakkmannen

Nå har jeg kjøpt meg yoga-pass. "Gjør-så-mye-yoga-du-vil" for R580. Jeg ville egentlig "så-mye-jeg-vil", men nå vil jeg ikke så mye; jeg tror jeg vil litt mindre. Jeg har ikke vært på noen vinyasaklasser ennå, men jeg har vært på en del Bikram-timer og idag la jeg meg strategisk under temperaturmåler´n for å se hvor mange grader den homofile instruktøren i underbuksa ville prøver å torturere meg med, og idag var det 43 grader etter den stående serien. 43 grader. Greit at du føler deg som Slangemannen, tidvis, ettersom du mister kontakten med leddene dine ("I can´t feel my legs, I can´t feel my legs"), men før du blir Slangemannen, blir du den uelegante, skøytende AMMONIAKKMANNEN som får en strøm av svette ned i nesa når han prøver å lette rompa i været under Rabbit Pose. Ikke nok at du føler at du blir halvveis kvalt av ditt eget fett som kommer seilende imot deg fra nederst på torso, du blir også kvalt av dine egne avfallsstoffer.
Jeg har bare møtt to instruktører der, den ene mann, den andre dame. Damen er i overkant dramatisk for meg, men det gjør ikke noe, for hun går rundt og gir en minimassasje under den liggende serien og jeg er villig til å akseptere mye yogapreik for noen hender på ryggen. Ammoniakkmannen er nemlig moralsk forkvakla og inkonsekvent, så fordet om jeg synes hver klasse er en liten lidelse og jeg sleper meg fra Strand Street og hjem langs hovedveien selvfølgelig, så jeg ikke skal bli robba, er den eneste umiddelbare fordelen (som instruktørene ikke nevner) at du får babyhud. Med den sola de har her nede, er det sikkert det beste du kan gjøre for ikke å bli Mumien. "Thank you, for choosing coming to this class". Værsågod.

Studentliv

Studentfest. Espen og jeg ble invitert av Siri og Roger på en studentfest borti gata, ved fotballstadion, i et svært hus hvor det nettopp hadde flytta inn tre nordmenn og en flying dutchman. Det var masse folk (Espen kasta et kjapt Rainman-blikk inn i stua og konstaterte "53"), de fleste veldig hyggelige, de fleste veldig unge. Espen var festens eldste, jeg var festens nesteldste og det ga meg en reminder om at det fremtiden har å by på for meg fra nå av, er deltidsutdanninger full av "godt voksne damer", hvor jeg i noen få år til (les: et halvt) kan få nyte det otium det er å være klassens nestyngste. Det er egentlig veldig trist, for jeg kunne ønske jeg var 24 år, kom ned til Sør-Afrika for to uker siden og skulle være her i 18 måneder til. Isteden er jeg 34 år og skal altfor snart hjem.

En funny ting de har her nede, er at det flyr en haug med kongolesere rundt og passer på bilene til folk. Nå som jeg har fått meg en Fører, ser jeg alt fra et mer trafikalt perspektiv og da Espen og jeg parkerte scooteren igår, gikk for å spise, og kom tilbake, kom det en fyr løpende og skulle ha penger. Han hadde sitti på en benk og "passa på" scooteren og ville gjerne ha betalt. Ifølge Espen så er det masse kongolesere som driver med dette og dette er rett og slett en jobb de har funnet på selv. Jeg synes det er ganske kreativt og mener de bør søke Libresse-fondet eller noe sånt for støtte til videre bedriftsutvikling. Når du først sitter på en benk, så er det greit å kunne ta penger for det.

Hjelm

Nå har kjøpt meg scooterhjelm. Jeg er en veldig feminin Large i hjelmstørrelse. Jeg fikk låne Lloyd sin, men nå er Lloyd på sykehus med nyreproblemer, så jeg skal forsøke å besøke han imorgen, hvis han ikke kommer hjem. Det var muligens litt offensivt å kjøpe scooterhjelm når jeg bare er passasjer og ikke har avtalt med føreren, men føreren tok hintet og har lovet meg å hjelpe til å råne bort de 550 randene hjelmen kosta. Vi kjørte over til Sea Point og skulle egentlig til Clifton for litt strandliv, men på andre siden av Lion´s Head var det overskya og ganske kaldt, så vi snudde, spiste lunsj, lå litt ved bassenget hos meg, ble invitert på innflyttingsfest av Roger senere ikveld og kjørte en runde til Signal Hill og Table Mountain.
Ved cable carten så vi dette synet:

To turistektepar i identiske klær. Paret til venstre hadde til og med henholdsvis dame- og herremodellen over samme stripete tema.

Balkongfest

 Lars og Annie

Espen inviterte til balkongfest igår og vi ble fem stykker; Kim (fra Sør-Afrika), Lars (Norge), Annie (Namibia), Espen et moi. Espen har flytta til Kloof Street, til en kåk som var veldig hyggelig og som jeg kanskje kommer til å huske best for sin åpne baderomsløsning med kjøleskap.  Det var helt usannsynlig varmt og klamt igår, med ekstrem luktfuktighet som tippa over i regn utpå kvelden, men det var deilig å sitte i duskregnet på balkongen og drikke musserende og spise opp alt godteriet til Espen. Lars er skuespiller og har bodd her nede periodevis i mange år, mens Annie kom hit for ca ti år siden og har nettopp begynt å ny jobb.

 

 To glinsende

Det er helt forferdelig å prøve å sove i denne varmen; jeg får kvelningsfornemmelser oppe på mezzaninen og ligger og fantaserer om at jeg skal legge meg ute på balkongen. Det minner meg om det Elin Fossum sier om klatringen: "Du står til du kjenner kreftene ebbe ut...også klatrer du videre". Jeg hadde vifta ved siden av meg i senga i natt, men det hjalp lite og nå er klokka litt over ni og utenfor er det over tredve grader allerede.

De ringte meg fra Nazareth House istad og fortalte meg at Mongajani, som jeg fulgte til legen i forrige uke, døde igår kveld. Jeg hadde en samtale med en social worker fra St. Lukes og Mongajani på tirsdag og da virket alt veldig bra, men jeg vet at disse pasientene er ekstremt sårbare og at det kan gå veldig fort. Jeg hadde akkurat fått tak i garn til henne og hun skulle begynne å hekle på en krage på en sinnssykt kreativ jakke hun hadde strikket etter sitt eget hode (i ett stykke), men da ble det ingen krage. 

Jeg må bare fortelle om en morgenrutine de har på Naz som er veldig rørende: hver morgen klokken ni, kommer det en skrøpelig gammel nonne og samler alle pasientene som orker, i stua, også synger vi "Kumbaya my lord". Det er alltid et par-tre sorte pleiere der som synger helt guddommelig (litt sånn negro spiritual), også har du denne lille, hvite, inntørka nonnen med knitrestemme, pluss fem-ti pasienter, hvor de fleste har mistet stemmen og bare hvisker / mumler / knirker. Men det er vakkert! Første gangen jeg var med på det, holdt jeg på å begynne å grine, for det er en rørende seanse, hvor folk som er så sjuke at de nesten ikke klarer å holde hodet oppe, strammer seg opp en millimeter for å synge "Kumbaya". Jeg pleier alltid å mime når jeg må synge i offentligheten, men jeg etter jeg har vært med på dette, har jeg lagt miminga bak meg. Livet er for kort til å mime.

Årets første frieri: jeg sa nei

Jobb. Etter samtale med damen fra forrige uke igår, fikk jeg lov til å drive med litt uforpliktende bonding med Mongamele og Vincent. De var begge veldig interesserte i oppskriftheftet mitt og syntes Mariusgenseren var veldig fin, men kanskje litt for tettsittende. Begge fortalte om hvordan de oppdaget at de var HIV-smittet, hvordan livet var både før og etter diagnosen, og hvilke tanker de gjør seg om framtiden. Det vokser mye livsmot og praktisk optimisme / realisme utenfor velferdssamfunnet, og begge fortalte at de har lyst på barn, ettersom "babies are picture of nature and everybody wants to leave picture of themselves to be remembered". Jeg lærte dem kameraet mitt, sånn at hvis de ikke får barn, så finnes det ihvertfall andre bilder av dem og begge syntes det var dritgøy å filme.
Etter samtalen gikk jeg meg en tur i Vredehoek og ned til byen, jeg måtte avreagere, og endte opp nede i sentrum i en drosje på vei til Waterfront. Drosjesjåføren fridde til meg før vi kom fram; han var 57 år, sort og fraskilt, og hadde veldig lyst på øl i varmen. Det var ikke noe problem at jeg var fra Norge, for han bodde rett ved flyplassen og han ville gjerne ha barn med meg, hvis de ikke ble dyre. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han burde heller bruke pengene sine på å få på plass de fire fortenna som hadde ramla ut, men betakket meg og kjøpte litt mat (Kauai er en kjede de burde få til Norge; de selger guddommelige wraps), et par singleter og klippet meg (ca. 200 spenn for håndmassasje, øl, kaffe, vann, hodebunnsmassasje og hårkur - et kupp), før jeg la meg ved bassenget sammen med Roger og Siri fra Norge.

Igår møtte jeg Espen nede i Long Street (Grand Daddy Hotel), vi spiste lunsj ("Table of love" kalte de buffeten og den så bedre ut enn den smakte; ikke helt ulikt kjærlighetens vesen ellers i uka) og shoppa oss oppover Long Street. Espen kjøpte en snasen rosa t-skjorte med nakne, små, homofile menn på under hver sin røde parasoll (jeg vet ikke om dette fremkommer godt nok på bildet, men det var ubetalelig grafikk), og på kvelden møtte jeg han og kompisen hans Lars, på Tommy´s Sportsbar i Kloof street for å se Arsenal-Everton. Imorgen har Espen invitert til balkongfest i kåken sin (også på en torsdag, da gitt!) og idag dumpa det inn en invitasjon til en innflyttingsfest til en venn av en venn neste fredag, pluss en stående invitasjon til casinobesøk i Stellenbosch med Siri og Roger fra bassenget, så jeg må ignorere min dårlige norske samvittighet som forteller meg at jeg må være ute når det er fint vær (det har vært strålende vær i over en måned) og forsøke å sitte inne og skrive litt på dagtid. Det gleder jeg meg veldig til og jeg tror det kommer til å bli både lærerikt og interessant. Veldig.