Dette klimaet de kaller for vær

No wonder jeg har utvikla turberkulose-symptomer. Igår var det en historisk klam dag. Høy luftfuktighet - menneskets største trussel som sosialt vesen. Det var 38 varmegrader da jeg dro til Nazareth House på morgenen (jeg gjetta på 30, jeg tror jeg begynner å bli varmeblind, den meterologiske ekvivalenten til fartsblind) og da jeg steg ut av bilen i Vredehoek var jeg blitt en menneskelig borrelås. Gikk noen runder og hilste på gamle og nye pasienter. Mongameli begynner å forberede seg på hjemreise og jeg tok noen bilder av både han og de ansatte, som jeg fikk printet ut på min faste hang-out Urban Copy på Cape Quarter noen timer senere. Urban Copy har tre veldig hyggelige ansatte, blant annet Lloyds venn Darryl, og de sørger for at jeg får skrevet ut alt jeg møysommelig produserer i forbindelse med oppgaven min, i tillegg til å gi meg Dagens Nyre (siste nytt om nyreproblematikk i sin enkelthet og andre aktualiteter, som for eksempel at det har vært overskrifter om at Christiaan Barnard Memorial Hospital stjeler andres nyrer). Før Borrelåsen kreket seg ut av drosjen i Waterkant, måtte Borrelåsen vente i femtifem minutter på James i solsteiken utenfor Naz og James og jeg hadde vår første krangel. Jeg truet ikke med å slå opp, men jeg gjorde det klart for han, litt sånn som Elsa Almås sa i "Alt om min far" om ekteskapet med Esben Esther Pirelli Benestad, at "det er grenser for hvor lenge dette er interessant for meg".


Lå noen timer ved bassenget og hele blokka dukket opp, fikk noen veldig gode timer ved vannhullet. Vannhullet har faktisk et miljø og miljøet har ganske høy BMI, så det er hyggelig å ligge der. Hang litt ved bassenget på kvelden også og nå har bassenget etablert et vinsmakingstilbud.

Menneskets største trussel. For etter å ha blitt kokt levandes oppe på hemsen, gikk temperaturen i bånn og jeg våknet med megen møye opp til masse tåke og femten grader kaldere. Jeg skjønner ingenting. Fortsatt er det vær for Herr Klammert, så du går ikke rundt i "svale sommerklær" som det står i reklamen, du sjokker av gårde i hjemmeklistra gevanter. Etter en ny dag på Nazareth House, noen fantastiske timer med Derek som også er frivillig, farvel til Mongameli, et nytt strikkeprosjekt med Phoebe hvor jeg nå har skjønt at svarte mennesker strikker alldeles annerledes enn hvite, nemlig ved å surre garnet manuelt rundt pinnen, foto-overrekkelse til ansatte og innsatte, samt armhevingskonkurranse med Jòni (jeg tapte, for jeg klarer null), tok jeg minibuss ned til sentrum for å hente visumet mitt. Jeg har dessverre fått innvilget visum og må dermed ut av landet (hvis jeg ikke hadde fått det innvilget, kunne jeg jo bare blitt, for da kunne jeg jo ikke reist ut). Siste mulige utreisedato er 8. mai. Hva jeg tenker om det? Igjen siterer jeg Elsa Almås: "Det er grenser for hvor lenge dette er interessant for meg" og denne grensen er 8. mai.