Høsten revisited

Tablecloth sett fra Nazareth House

Det kule med å bo her nå, er at du går på kjentfolk. Idag har jeg gått på opptil flere. Etter jobb på Naz, dro jeg en snartur innom Waterfront for å kjøpe neglelakk til jentene på hospicet, og der gikk jeg på Lyal. Lyal er sammen med Matt som jeg har klatret med og vi hadde en helt vanlig samtale om åssen det gikk. 20 sekunder etter at jeg hadde sprintet fra Lyal, møtte jeg to kjentfolk til. Disse to menneskene jeg møtte på Victoria Waterfront kjøpesenter, har jeg imidlertid sett tidligere idag, ettersom de er mine foreldre, men allikevel, jeg adder de til lista mi over lokale kjentfolk; de har jo tross alt vært her i tre dager. Fra Waterfront dro jeg videre til Observatory for å klatre, men stakk innom en internettcafé i Main Road for å printe ut deler av oppgaven min. Der møtte jeg både Christoph (Lloyds manager) og på vei ut av caféen, Alpheus, drosjesjåføren som jeg elsker høyere enn selve livet, fordi han har et fantastisk vesen. Min sedvanlige drosjesjåfør som jeg aldri klarer å dumpe, James, har til tider et fantastisk uvesen, men jeg har resignert i forholdet og forsøker å lukke øynene for våre ulikheter som gjør at vi kanskje aldri burde startet et forhold. Vel inne på klatresenteret, møtte jeg Matt, så jeg har vel maksa ut på vennereportoaret her nede, alt på én formiddag, men allikevel er jeg fornøyd.

På jobb idag hadde jeg en lang samtale med en ny pasient som heter Norman. Han er fra Zimbabwe og er yngre enn meg, men hadde en helt forferdelig traumatisk historie å fortelle, hvor HIV-diagnosen var helt underordnet det faktum at han hadde blitt forgiftet av svigerfamilien sin. Noen hadde hatt kaustisk soda i pap´en hans (en slags lokal grøt-/melblanding) og resultatet var forferdelige smerter og koma i flere måneder. De har klart å rekonstruere det som reddes kan, men han bar tydelig preg av det som hadde skjedd. I tillegg hadde han ingen familie som kan ta imot han når han kommer ut, og da jeg spurte han om han hadde noen penger, fikk jeg til svar: "Zero-zero. Me, I am bankrupt". Det blir en utfordring å finne et sted han kan bo når oppholdet hans er over. 

Mamma hadde med seg en del klær i størrelse 34-36 som jeg overleverte idag og de ansatte ble veldig glade. Bestyrerinnen skrev til og med et takkebrev til Moderen som var ytterst rørende. De som bor på hospicet trenger særlig sokker til vinteren, og det er mangelvare på klær i små størrelser (de blir så tynne alle sammen, så de fleste "vanlige" klær blir for store), så jeg har lyst til å starte et sokke-innsamlingsprosjekt når jeg kommer hjem. Alle strikker så mye om dagen, og det er en fin måte å gjøre noe meningsfullt ut av tidsfordriv. Jeg kunne også ønske de hadde mer håndarbeid og spill tilgjengelig, for det er ingen mellomting mellom 35 brikker og 1000 brikker, og strikketøyet som er der, er helt forferdelig dårlig.