Eksamen

Den endelige engelsk-testen gikk av stabelen igår kveld. Espen og jeg hadde blitt enige om å stikke ned på Waterfront og se den siste Coen-filmen True Grit. Watefront viser en haug med filmer i dårlig oppvarmete kinosaler med lerret hengende unaturlig høyt på veggen, men det var få mennesker og gode muligheter for høylytt snakking (tyskeren foran oss snakket i mobiltelefon i flere minutter under filmen). Det hjalp imidlertid lite at vi hadde muligheten til å konferere underveis. Før filmen begynte, hadde vi ledd hånlig av tidligere filmer som vi hadde sett, hvor det var vanskelig å få med seg handlingen. Jeg kunne blant annet vise til John Dillinger-filmen til Johnny Depp som jeg så i USA, hvor jeg skjønte minimalt, men hvor det var såpass mye vold at jeg ihvertfall fikk et inntrykk av at noe skjedde, og Australia, som jeg så i Berlin, foregikk jo beklageligvis i Australia og jeg husker at jeg ble frustrert at Bryan Brown var den som sammenfattet hele filmens plot og oppdrag; han var jo australsk og snakket derfor helt uforståelig. Men: nå har vi jo vært her i tre måneder og burde vite bedre.
Dengang ei. Filmen foregikk selvfølgelig på grensen til Texas, tror jeg da, og Jeff Bridges snakket med hardbarket, grøtete alkisstemme på dialekt hele filmen gjennom. Han hadde en bærende rolle og det var et møkkhøgg (sa bonden og høgg seg i rævva). Jeg ble veldig glad da jeg så at Matt Damon var med, ettersom Damon vanligvis snakker ganske godt amerikansk, men halvveis i filmen beit han seg i tunga så blodet spruta og etter det skjønte jeg ingenting av hva han sa heller. Josh Brolin er jo en fryd å se på, men han hadde lagt seg til en slags boble-i-halsen-effekt og døde ganske raskt, så jeg fikk lite ut av han. Da vi gikk derifra, trodde vi at vi syntes at filmen var skuffende, men samtidig har vi papirtynt grunnlag til å uttale oss om noe som helst når Gud ikke skjenket oss teksting.

Idag har jeg jobbet og lagt puslespill med Norman fra Zimbabwe i to timer. Jeg ble helt svimmel, men han viser seg å ha et enestående puslespill-talent, til tross for at han aldri hadde lagt puslespill før, og nå legger han puslespill fra ti til åtte hver dag. Før jeg gikk derifra, vedda han den ene skoen han har (han har bare én sko) på at han skulle være ferdig med et 1000-brikkers før jeg kom imorgen tidlig (åtte på kvelden får han sovetablettene sine, så da er det over). Imorgen er jeg truet ut på en slags frivilligmarsj rundt i nabolaget for å skaffe penger (fundraising) og jeg har allerede begynt å grue meg.

Heidi fra Norge, som jeg ble kjent med for et par uker siden, tok meg med til The Quarry idag for å klatre. Cragget er et høl i Gardens, et slags steinbrudd fullt av dassies og lokale klatrere, og det er visst nybegynnerklatring der hver tirsdag. Det var masse lette ruter der og det var kjempehyggelig å møte noen lokale klatrere, ettersom jeg stort sett bare har buldret på dagen aleine på Cityrock. Klatret et utrolig nydelig riss, grad 21 (tilsvarende ca. 6b+), og var i  strålende humør da jeg ble returnert hjem. Det raste inn med invitasjoner til å være med ut i helga (ironisk nok) og jeg ble til og med tatt for å være 31 år, noe som jeg noterte som en overlegen seier.