Den siste frivillige

Idag sa jeg farvel til Derek. Derek er en svært artikulert frivillig fra England som cruiser rundt og lever Det Gode Liv verden over, velsignet av en fet lommebok. Jeg har fremdeles til gode å skjønne hvorvidt han jobber eller ikke, men han og Antoinette har vært frivillige jeg har blitt kjent med på Nazareth House, og nå har begge reist hjem.Derek og jeg var på biblioteket idag med fem damer på slep; en i rullestol, tre haltende og en i armkroken (blind). Jeg tror de syntes det var fint å komme seg litt utenfor hospicet og to av de lånte med seg bøker (henholdsvis romantikk tidvis ispedd litt porr og kristen litteratur). Jeg skal ha ansvar for biblioteksordningen fram til jeg reiser hjem og jeg skal forsøke å selge den inn til den neste frivillige som kommer, sånn at tilbudet opprettholdes.

Igår var Anne med meg på Naz og jeg hadde en samtale med Sharon om familiesituasjonen hennes for å forsøke å unngå at det samme skjer med henne som med Mongameli (at hun egentlig ikke har noen som kan ta vare på henne når hun blir skrevet ut). Sharon fortalte at hun bare hadde ett antrekk, fordi klærne hennes hadde blitt stjålet av de ansatte da hun var innlagt på Groote Schur-sykehuset (!), så jeg skal forsøke å forsyne henne med diverse. Etterpå puslet vi puslespill og jeg debuterte som fotmassør. Nombolelo har så kalde føtter (dårlig blodsirkulasjon), så jeg ga henne en times fotmassasje med aromaterapiolje vi fant på kontoret. Hun er blind og det begrenser seg veldig hva slags aktiviteter hun kan delta på, men hun har blomstret opp i løpet av tiden hun har vært der og blitt utrolig mye bedre; hun kan gå (hun kunne nesten ikke gå da hun kom), hun var tynn og hun var forvirret med dårlig korttidshukommelse. Nå gikk hun på i oppoverbakke på vei til biblioteket, hun har fått tilbake ansiktsfargen og hun husker ganske godt. På tirsdag reiser hun hjem og det blir trist. Under massasjen satt hun og myste, iblandet litt: "Shoooooh! Shoooohh!" Jeg har forsøkt å skjønne greia med "Shoooh" som innimellom betyr "sure" og innimellom betyr noe sånt som "vow", men jeg strever med å få den uten Torbjørn Jagland-flip.
Hun jenta som jeg beskrev tidligere, som var så uhyggelig tynn, døde på mandag. Derek hadde vært der på mandag, men hadde nettopp gått hjem da det skjedde, og kom tilbake for å se henne etter at de ringte han og fortalte at hun var død. Jeg undrer meg litt over ordet "departure", det er en rar greie at de bruker masse flyterminologi ("departure", "terminal") og hennes "departure" ble beskrevet som "very distressed" og "messy". Det var forventet at hun skulle dø og de ansatte trodde det skulle skje for flere uker siden, men hun levde altså helt til mandag. Hun hadde skjønt det selv, at det kom til å skje, men hadde vært følelsesmessig helt i oppløsning, full av dødsangst og med et uttrykt ønske om å leve videre. Bestyrerinnen var full av selvbebreidelse for at hun ikke hadde skjønt før at hun kom til å dø såpass fort, for som hun sa selv: "I would have sedated her much earlier". Det var et dødsfall på lørdag også og ett på mandag, og nå er det en del ledige plasser, ettersom Jóni også ble skrevet ut. Han stod der i sine fineste klær og gledet seg masse til å reise hjem, samtidig som han var litt trist der han gikk runden og ønsket de som var igjen lykke til og "take care" og "hope you get better". Jeg måtte felle en tåre, fordi jeg vet at det er liten sannsynlighet for at vi ses igjen, at jeg får vite hvordan det gikk med han og at han som blir kalt for "Diploma" av vennene sine fordi han er så flink til å lese avisen hver dag og en naturlig leder i flokken, trolig ikke blir 45. Han er mye bedre nå, men ARV-oppstarten var ifølge de ansatte i seneste laget.

Jeg har også fått beskjed om at det kommer en pasient til uken som har en tilstand som er helt ny for meg: HIV-infeksjonen har påvirket hjernen, noe som har resultert i manglende evne til å kontrollere kjevemuskulaturen og svelging. Jeg har nylig blitt introdusert for begrepene "nevropati" og "encefalopati" og jeg trodde ikke dette var vanlig i forbindelse med HIV, men jeg har ihvertfall møtt flere pasienter hvor dette er tilfelle.

Jeg føler en stor, stor, stor takknemlighet for at jeg har fått være på Nazareth House. De gjør et enestående stykke arbeid i et ekstremt pressa felt (de har 16 sengeplasser og er det eneste hospicet i Cape Town og såvidt meg bekjent er det kun to på hele Western Cape) og hvis noen lurer på hvor de skal gjøre av pengene sine, eller har penger de har lyst til å bruke på andre ting enn forbrukspiss, tar de imot donasjoner. Det var dagens politiske appell.