Når alt blir til Milo

Etter gårsdagens grand finale på Afrika Café, hvor mamma, pappa og jeg, forsynte oss svært så grådig av de 16 matfatene som ble oss servert, var det såvidt jeg klarte å kreke meg opp etter en lang natts fordøyelse. Da jeg stod på kontoret på hospicet klokka kvart over åtte, var jeg ikke særlig pigg, og jeg tror ikke jeg helt visste hva jeg svarte ja til, da jeg ble spurt om jeg ville se på et åpent brystsår. Jeg slo til, jeg. Da jeg kom inn til den eldre, fargete damen, ble jeg møtt av Synet: der det ene brystet skulle vært, var det bare et stort hull og i det hullet vokste det sopp; store, hvite byller som stod ut på siden. De forsøkte å rense det og det så ekstremt vondt ut, og da jeg spurte hvordan dette kom til å gå, fikk jeg bare tommelen ned. Damen som lå der, gikk på store doser morfin, men hun var absolutt bevisst og syntes det var veldig stas å få besøk, så jeg prøvde å ikke se bare på hullet, men se på henne også. Heldigvis stod jeg bak en vegg av sprit, så jeg kjente ikke noen lukt, men jeg skjønte på den stakkars Renseren Av Såret, at det ikke var så deilig lukt, og damen som var offer for renselsen, sa det selv også. Det hadde plutselig bare åpenbart seg et sår som ble til et hull som ble til et krater, for ett år siden. Dette hadde visst spredd seg til både bein og nervesystem, så utsiktene var ikke gode, men jeg fikk ikke med meg hvorfor dette plutselig oppstod. Jeg er fortsatt litt i sjokk.

Jeg hadde også en avtale med Sharon om at vi skulle dra ned i banken på Gardens Shopping Centre, sånn at hun fikk tatt ut penger. Det regna. Sharon hadde bare sånne hotell-slippers i frotté som fungerte som fotsvamper, så det ble rullestol på henne da vi kom inn på kjøpesenteret. Jeg fikk påspandert ett stykke billtong, som er svært her nede, en slags lokal variant av beef jerky, laget av springbukk. Det var så där. Det slår ikke pottis. Deretter handlet vi litt på Pick´n Pay, fordi Sharon er så lei av all frokostgrøten, og jeg fikk mitt første møte med Milo, som er en slags fattigmannskakao, hvor du bare har oppi varmt vann. Etter vi kom tilbake til Naz, gikk jeg en tur med Norman opp til biblioteket, som forøvrig viste seg å være stengt. Klærne mamma hadde med da de kom, gikk plutselig ved siden av meg, ettersom Norman hadde vært så (u)heldig å få en grå fleecegenser fra H&M, som hadde en klassisk damefasong, men det merket ikke han og han var strålende fornøyd med genseren. Jeg tror jeg skal bruke neste uke på å finne et par sko til han, for han har ingen sko. Han har også bare sånne kjipe frottéslippers. Mine tanker om å starte et sokkestrikkeprosjekt hvor jeg kan sende nedover ullsokker med personlige hilsener strikket inn, er fortsatt levende. Det begynner å bli gulvkaldt og det er altfor mange av de som ikke har noenting.

Idag spiller heldigvis Pakistan og India mot hverandre i semifinalen i cricket. Sør-Afrika ble slått ut i kvarten og jeg er veldig glad for at finalen blir avviklet snart, for nå begynner jeg å bli veldig lei av at James snakker om cricket hele tiden. Han elsker cricket høyere enn selve livet og jeg skjønner ikke greia, men begynner å bli veldig godt informert på cricketfronten, på tross av mine kunnskapshull. Jeg regner med at siste turen han kjører meg til hospicet, er samme dagen som finalen.

Mamma og pappa reiser hjem idag. Jeg flytter hjem til Soho on Strand og skal ha tre uker hvor jeg tærer på fettreservene jeg har bygget opp, som ikke er ubetydelige. Jeg ser ikke bort ifra at overgangen fra barn til voksen kan bli brutal. Overgangen fra voksen til barn gikk alldeles strålende, og det er veldig deilig å slippe å ha ansvar for seg selv. Nu er det igjen paa tide for mig at blive voksind. Det skal jeg feire med å ligge oppe og se film og spise digg i hele natt.