Full metal black

Etter lang dags ferd mot natt, bestemte jeg meg for at det var på tide å gjennomføre et av livets store overgangsriter: farge de hvite hårene. Etter at jeg kom ned hit, har trollmannshåret eksplodert i krona på meg og jeg kan ikke lenger nappe dem ut. Den hvite piggen av utvoksende hår på toppen, begynner å bli omfangsrik nok til at jeg snart har hockeysveis, for ikke å snakke om the dead center på baksiden som jeg ikke engang veit hvordan ser ut. Så jeg marsjerte bort på Cape Quarter og Palladium, og spurte om de kunne farge håret mitt. "Do you want to speak to a consultant?"
Selvfølgelig ville jeg det. Det er dritkult å få servert kaffe i en sofa hvor de tar seg bryet med å gi meg hårkonsultasjon. Til stede under konsultasjonen var hårkonsulenten, som tydeligvis var Mester Farge, og de to assistentene hennes. Etter at jeg hadde fått vite alle nødvendige detaljer rundt mitt fremtidige liv som Hårfarget, vasket de håret mitt opptil flere ganger, kuret det, og satte igang. Begge assistentene farget håret mitt med et eller annet giftstoff som inneholdt "bare 5 % ammoniakk" (omtrent samme ammoniakknivået som jeg holder mot slutten av en Bikram-klasse). Jeg fikk også en 20 minutters samtale med den ene assistenten om oppveksten sin i en "coloured township", en veldig interessant samtale om oppvekst, politikk og framtid, etterfulgt av skylling, ny kuring og hodebunnsmassasje. Jeg fikk også deilig håndmassasje, mangojuice, fire kjerringblader og et lite kort som jeg kan ha i lommeboka, sånn at farging av ettervekst, kan skje med den samme fargen som på Palladium. I det hele tatt har Norge mye å lære på servicefronten i forhold til hår. Jeg har fått mørkere hår, og jeg har nå byttet 5 % foryngelse mot et livslangt avhengighetsforhold til frisørbransjen. Jeg kommer til å bli ruinert hvis jeg skal gjøre dette hver 3. uke som hårkonsulenten først anbefalte, men hvis jeg bruker bengalakk i en måneds tid, kan jeg nok klare å tyne det opp til seks uker.

Planen for fredagskvelden, var at Kari Skjaker og jeg skulle ha avskjedsmiddag, tilsvarende Espens avskjedsfest forrige lørdag. Kari Skjaker og jeg har ikke samme magnetiske tiltrekningskraft på publiken, så jeg endte opp med å være Karis kavaler for kvelden; Lars, Kristin og Mikkel joinet inn etterhvert. Vi rakk over Manhattan i flere runder, et kort besøk på Rosie´s (som spilte enda dårligere musikk enn vanlig og som minnet om "homsebule møter ungdomsklubb", interiørarkitektonisk) og middag på Andiamo. Kristin ble frastjålet veska si på Manhattan; noen hadde klart å stikke den tyvaktige, lille armen sin gjennom gjerdet og plukket den ut fra under benken. Dritkjipt. Politiet kom og hun fikk sperret alle kortene sine, og hele episoden minnet oss på at man må passe på tingene sine (det at Espen har gått fra scooteren med nøkkelen i flere ganger, er ikke representativt for tjuvraddnivået her nede). Den kongolesiske carwatcheren uten fortenner, som fulgte meg hjem fra Manhattan på onsdag, eskorterte meg hjem igår også, fordi han var bekymret for meg. Han er veldig søt. Han er 31 år og mangler begge fortennene.

Det har vært vidunderlig vær i det siste; 25 grader og sol. Det er meldt sånt vær fram til jeg reiser hjem. Jeg har holdt på en uke nå med dramatisk pakking, hvor jeg har laget et lite rituale hvor jeg legger noen ting ned i bagen min, for at jeg liksom skal forberede meg på hjemreisen. Det funker ikke helt og idag fant jeg ut at jeg har mellom 15 og 20 kilo overvekt, og må øke med ett nødkolli, fordi bagen er for liten. Det er nesten så det blir billigere å kjøpe en ekstra flybillett istedenfor å betale overvekt.