I have drunk the Holy Spirit

Jeg møtte Vuyelwa nede i resepsjonen klokka ti. Leonardo i resepsjonen ble veldig skeptisk da jeg fortalte at jeg skulle ned i Universal Church nede ved Castle of Good Hope, og sa at jeg måtte bare legge merke til hvordan presten preket. Jeg hadde sett for meg en ganske tradisjonell gudstjeneste med litt xhosa-sang, men må si at jeg fikk en helt sinnssyk pakke: da vi kom inn døra, stod det en fyr på scenen i en svær sal og skreik: "And then you had the abortion!" og salen var full av svarte mennesker som stod med løfta hender, øynene igjen og rugget fra side til side. Det var voldsom akustikk i mikken til presten og han skreik og kjeftet med skummel utestemme og hvis det plutselig hadde åpenbart seg flammer på scenen, hadde jeg ikke blitt overrasket. Langs veggene stod det frivillige som hadde gitt sitt liv til kirken, og deres jobb var blant annet å plukke opp alle skrikende, urolige svarte babyer og frakte dem ut av salen.
Gudstjenesten v/ prestens oppførsel ga meg klare assosiasjoner til anti-sosial personlighetsforstyrrelse, for først kjeftet presten seg opp til det høyeste tinder, hvorpå hele salen til slutt stod og skreik, hvorpå det ble sunget en trist, liten sang (på fromt kristen-vis), og alt bare var trist og salen stod og holdt seg til hodet og gråt, for til slutt å eksplodere i noe euro-disco-liknende greier, hvor folk løp fram foran scenen og hoppet og danset. Under hele gudstjenesten, som varte i ca tre timer, stod folk oppreist mesteparten av tiden.
Jeg var framme og ga 20 rand til Den Hellige Ånd (Den Hellige Ånd ville, ifølge presten, ha mest mulig donasjoner) og et lite øyeblikk trodde jeg faktisk på Den Hellige Ånd: jeg har de siste dagene tenkt veldig mye på Norman og hvordan det skal gå med The Puzzler from Zimbabwe. Siste dagen, da jeg sa hadet til ham, sa jeg "Norman, I guess I´ll never see you again", hvorpå Norman sa: "We will see each other". På vei opp igjen fra Den Hellige Ånds sparebøsse, gjett hvem jeg gikk på i trappa? NORMAN! Jeg trenger ikke en mer hellig ånd enn han. Jeg ble helt vippa av pinnen og veldig glad for å se han igjen; Norman tok det mer nøkternt og lot seg bare motvillig klemme, men jeg ble utrolig glad for å se han en siste gang før hjemreisen.

Etter gudstjenesten, som var en ganske krevende seanse, gikk Vuyelwa og jeg på markedet og kjøpte noen gaver. Etter litt fram og tilbake, tok jeg henne med på pedikyr. Hun har selvfølgelig aldri gjort noe sånt før, og det var en superhyggelig ting å gjøre sammen med henne; sitte i hver vår stol og få vite hvem som ligger med hvem i gården vår, drikke juice og høre på musikk. Etter pedikyren, gikk vi og spiste på Cape Quarter, noe hun heller aldri har gjort før. Vi skulle egentlig spise på KFC (Kentucky Fried Chicken), men siden hun aldri hadde spist i nærheten av jobben sin, endte vi opp på Cape Quarter. Jeg skal legge ut en video fra gudstjenesten når jeg kommer på annet enn mobilt trådløst betalingsnett. Det er et interessant skue.