People´s person Michelle

Etter en røkfylt kveld på balkongen hos Siri og Roger, våknet jeg opp til siste dag med strålende sol. Det var på tide å gå på apoteket og kjøpe innsovningstabletter, nye støttestrømper og våtservietter til flyturen. På veien hjem fra Parkade Mall i Strand Street, svippet jeg innom kafeen over gata i Rose street, og ble stående og snakke lenge med den superhyggelige, høye damen som jobber der. Det er kanskje sånn at siste dagen snakker man med alle man burde ha snakket med de øvrige dagene man har tilbragt her, men så lur er jeg ikke, så jeg sparer opp alt til siste dagen. Jeg lå ved bassenget i noen timer og snakket også lenge med den single vaktmesteren i gården, som er coloured, har veldig store hjørnetenner og veldig blå øyne. Den single vaktmesteren og jeg diskuterte sjekkemetodene her nede, og jeg fikk bekreftet det jeg fryktet: sjekking blant svarte og coloured svarer til følgende bilde (og jeg siterer vaktmesteren): "we throw stones all around and possibly they might hit someone" (en god beskrivelse av hoinga på gata). Da jeg prøvde å innvende at det kunne hende at steinen traff nummer førr på preferanselista og at jeg foretrakk at den traff nummer én, sa han bare: "How do you know number 40 is number 1? Number 1 can be number 40 and number 40 can be number 1!" Jeg gikk tom for argumenter der jeg lå aleine, og det endte med at jeg lovet at jeg skulle bli med ham ut når jeg kommer tilbake i oktober / november. Da skal jeg også spørre om jeg er nummer 1 eller 40. Forøvrig ble han veldig overrasket over at jeg het Gry, fordi jeg så ut som jeg het Michelle. Jeg har aldri tenkt over at det er en mulighet for ett utseende kan representere uendelig antall navn avhengig av hvilket land man er i, dvs. uendelig antall signifikanter basert på samme tryne, men det er selvfølgelig mulig. Vaktmesteren kalte meg også "a people´s person" og det er kanskje det hyggeligste komplimentet jeg har fått på lenge. Det var muligens ikke ment som et kompliment, men det bryr jeg meg ikke om.

Igår kveld, da jeg var på vei hjem fra yogaen, gikk jeg også innom den vinkende mannen på hotellet, som også igår kveld stod og vinket mens det blinket i brilleglassene. Det viste seg at han het Anthony, var farget, singel (midt i 30-årene) og hadde drevet med kunstløp. Jeg har aldri møtt noen her nede som har drevet med kunstløp, og han var en hyggelig, rar fyr og det er kult at vi har bedrevet denne fatiske kommunikasjonen i flere måneder uten å snakke med hverandre. Jeg er glad jeg gikk innom. Dette var også ett av tilfellene jeg har spart opp helt til slutt, uvisst av hvilken grunn.

Nomha og Studo (vaskedamene til Lloyd) var innom for å si hadet, og de forsøkte å forhøre meg om jeg hadde tenkt å få meg en, som de kalte det, "one for the road" før jeg dro. De tusler rundt i leiligheten og plukker på tingene mine, prøver klær og ordner seg på badet og tjatrer "lollie" og "sissy", og jeg kommer til å savne særlig Studo når jeg reiser hjem. Studo kommer innom igjen imorgen klokka ti, og jeg har allerede tullet med at jeg skal ligge oppe på hemsen med en eller annen fyr ("one for the road") og at det ikke er noe problem for henne som alltid begynner å feie nede først. Lloyd sa til  meg "What the fuck did you do?" etter at jeg ga henne en kjole som var altfor trang for den tjukke mammakroppen hennes og hun kom vaggende i slowmotion oppover gata i Waterkant i høyhæla sko, blå øyenskygge, den nye, korte, blå kjolen og cowboyhatten jeg mente hun kunne gi til faren sin. Lille Studo. Du er fin.

My little Studo.

Så nå gjenstår det bare å forsøke å presse alle sakene mine ned i en altfor liten bag og forsøke å kle på meg resten. Jeg skal en siste tur på Manhattan ikveld og chille´n med Clive, og imorgen kommer Lars og henter meg og kjører meg til flyplassen. Og så er det over. Sadly it is all over. Det er som det man synger om i den svenske sangen: verden er en sørgeø; just som du lever så skal du dø.