Adjø-sang

Jeg har kommet hjem til Norge etter medrivende siste 24 timer (ja, jeg er snart 35 og dansa til "Hips don´t lie" - en gammal klisjé av en kulturinteressert dame i UNO-gevanter), inkludert pina colada, 2 ganger fall i trapp og fin mann. Da jeg stod på flyplassen, etter å ha blitt henta av Lars og fått en fantastisk klem av dama i kafeen på andre siden av veien, var jeg helt omtåka. Jeg endte opp med å løpe forvirra rundt på jakt etter en car watcher som kunne passe på mine 49 kilo bagasje pluss diverse løsøre mens jeg var på do, men det finnes jo ingen greie kongolesere på flyplasser. Så det endte med at jeg lessa av alle kolliene og slepte de med meg inn på do og satt med døra på gløtt. Jeg tror jeg kunne blitt arrestert for den manøvren, men det var helt uaktuelt på miste noe av bagasjen som jeg har jobba intenst med de siste ukene for å få klemt ned i bagene.
I innsjekkingsskranken speida jeg etter fleskeberg, jfr. Lars Arent-Hansens fleskebergteori, og håpet at det var som han sa, at hvis det er få fleskeberg i innsjekkingskøen, er de kulere på overvekt. Det var svært få fleskeberg å spotte, så jeg hadde store forventninger da jeg kom fra til skranken. Der satt det en eldre, farga mann med dårlig hud, men et vennlig ansikt.og veide overvekten min til 19 kilo. 230 rand pr. kilo kosta det med Turkish Airlines. Jeg holdt på å dåne, men han hvisket at jeg kunne betale cash og da kunne jeg betale mindre. Det tok litt tid før lyden av korrupsjon nådde fram til meg, men idet den først traff, slo jeg til: 1000 rand i cash og lovnad om å møte han på andre siden av sikkerhetskontrollen ("See you on the other side"), førte til at jeg sparte mange tusen kroner og måtte betale med en liten baksmell i moralen (men denne var ikke stor). Da han henta pengene, sa han: "You win. I win." og jeg måtte jo si meg enig i det.

Så etter en runde på fly Cape Town - Istanbul ved siden av en tysker som ble sur på meg fordi jeg sov mesteparten av veien og en runde Istanbul - Oslo ved siden av en sikh med armprotese og en sjalu kone, ble jeg plukket opp på Gardis av foreldrene mine. Og så var det over. Og den sorgen er språkløs.

Videoklippet mitt fra gudstjenesten i Universal Church. Gudstjeneste er litt mer engasjerende i Afrika. 

People´s person Michelle

Etter en røkfylt kveld på balkongen hos Siri og Roger, våknet jeg opp til siste dag med strålende sol. Det var på tide å gå på apoteket og kjøpe innsovningstabletter, nye støttestrømper og våtservietter til flyturen. På veien hjem fra Parkade Mall i Strand Street, svippet jeg innom kafeen over gata i Rose street, og ble stående og snakke lenge med den superhyggelige, høye damen som jobber der. Det er kanskje sånn at siste dagen snakker man med alle man burde ha snakket med de øvrige dagene man har tilbragt her, men så lur er jeg ikke, så jeg sparer opp alt til siste dagen. Jeg lå ved bassenget i noen timer og snakket også lenge med den single vaktmesteren i gården, som er coloured, har veldig store hjørnetenner og veldig blå øyne. Den single vaktmesteren og jeg diskuterte sjekkemetodene her nede, og jeg fikk bekreftet det jeg fryktet: sjekking blant svarte og coloured svarer til følgende bilde (og jeg siterer vaktmesteren): "we throw stones all around and possibly they might hit someone" (en god beskrivelse av hoinga på gata). Da jeg prøvde å innvende at det kunne hende at steinen traff nummer førr på preferanselista og at jeg foretrakk at den traff nummer én, sa han bare: "How do you know number 40 is number 1? Number 1 can be number 40 and number 40 can be number 1!" Jeg gikk tom for argumenter der jeg lå aleine, og det endte med at jeg lovet at jeg skulle bli med ham ut når jeg kommer tilbake i oktober / november. Da skal jeg også spørre om jeg er nummer 1 eller 40. Forøvrig ble han veldig overrasket over at jeg het Gry, fordi jeg så ut som jeg het Michelle. Jeg har aldri tenkt over at det er en mulighet for ett utseende kan representere uendelig antall navn avhengig av hvilket land man er i, dvs. uendelig antall signifikanter basert på samme tryne, men det er selvfølgelig mulig. Vaktmesteren kalte meg også "a people´s person" og det er kanskje det hyggeligste komplimentet jeg har fått på lenge. Det var muligens ikke ment som et kompliment, men det bryr jeg meg ikke om.

Igår kveld, da jeg var på vei hjem fra yogaen, gikk jeg også innom den vinkende mannen på hotellet, som også igår kveld stod og vinket mens det blinket i brilleglassene. Det viste seg at han het Anthony, var farget, singel (midt i 30-årene) og hadde drevet med kunstløp. Jeg har aldri møtt noen her nede som har drevet med kunstløp, og han var en hyggelig, rar fyr og det er kult at vi har bedrevet denne fatiske kommunikasjonen i flere måneder uten å snakke med hverandre. Jeg er glad jeg gikk innom. Dette var også ett av tilfellene jeg har spart opp helt til slutt, uvisst av hvilken grunn.

Nomha og Studo (vaskedamene til Lloyd) var innom for å si hadet, og de forsøkte å forhøre meg om jeg hadde tenkt å få meg en, som de kalte det, "one for the road" før jeg dro. De tusler rundt i leiligheten og plukker på tingene mine, prøver klær og ordner seg på badet og tjatrer "lollie" og "sissy", og jeg kommer til å savne særlig Studo når jeg reiser hjem. Studo kommer innom igjen imorgen klokka ti, og jeg har allerede tullet med at jeg skal ligge oppe på hemsen med en eller annen fyr ("one for the road") og at det ikke er noe problem for henne som alltid begynner å feie nede først. Lloyd sa til  meg "What the fuck did you do?" etter at jeg ga henne en kjole som var altfor trang for den tjukke mammakroppen hennes og hun kom vaggende i slowmotion oppover gata i Waterkant i høyhæla sko, blå øyenskygge, den nye, korte, blå kjolen og cowboyhatten jeg mente hun kunne gi til faren sin. Lille Studo. Du er fin.

My little Studo.

Så nå gjenstår det bare å forsøke å presse alle sakene mine ned i en altfor liten bag og forsøke å kle på meg resten. Jeg skal en siste tur på Manhattan ikveld og chille´n med Clive, og imorgen kommer Lars og henter meg og kjører meg til flyplassen. Og så er det over. Sadly it is all over. Det er som det man synger om i den svenske sangen: verden er en sørgeø; just som du lever så skal du dø.

I have drunk the Holy Spirit

Jeg møtte Vuyelwa nede i resepsjonen klokka ti. Leonardo i resepsjonen ble veldig skeptisk da jeg fortalte at jeg skulle ned i Universal Church nede ved Castle of Good Hope, og sa at jeg måtte bare legge merke til hvordan presten preket. Jeg hadde sett for meg en ganske tradisjonell gudstjeneste med litt xhosa-sang, men må si at jeg fikk en helt sinnssyk pakke: da vi kom inn døra, stod det en fyr på scenen i en svær sal og skreik: "And then you had the abortion!" og salen var full av svarte mennesker som stod med løfta hender, øynene igjen og rugget fra side til side. Det var voldsom akustikk i mikken til presten og han skreik og kjeftet med skummel utestemme og hvis det plutselig hadde åpenbart seg flammer på scenen, hadde jeg ikke blitt overrasket. Langs veggene stod det frivillige som hadde gitt sitt liv til kirken, og deres jobb var blant annet å plukke opp alle skrikende, urolige svarte babyer og frakte dem ut av salen.
Gudstjenesten v/ prestens oppførsel ga meg klare assosiasjoner til anti-sosial personlighetsforstyrrelse, for først kjeftet presten seg opp til det høyeste tinder, hvorpå hele salen til slutt stod og skreik, hvorpå det ble sunget en trist, liten sang (på fromt kristen-vis), og alt bare var trist og salen stod og holdt seg til hodet og gråt, for til slutt å eksplodere i noe euro-disco-liknende greier, hvor folk løp fram foran scenen og hoppet og danset. Under hele gudstjenesten, som varte i ca tre timer, stod folk oppreist mesteparten av tiden.
Jeg var framme og ga 20 rand til Den Hellige Ånd (Den Hellige Ånd ville, ifølge presten, ha mest mulig donasjoner) og et lite øyeblikk trodde jeg faktisk på Den Hellige Ånd: jeg har de siste dagene tenkt veldig mye på Norman og hvordan det skal gå med The Puzzler from Zimbabwe. Siste dagen, da jeg sa hadet til ham, sa jeg "Norman, I guess I´ll never see you again", hvorpå Norman sa: "We will see each other". På vei opp igjen fra Den Hellige Ånds sparebøsse, gjett hvem jeg gikk på i trappa? NORMAN! Jeg trenger ikke en mer hellig ånd enn han. Jeg ble helt vippa av pinnen og veldig glad for å se han igjen; Norman tok det mer nøkternt og lot seg bare motvillig klemme, men jeg ble utrolig glad for å se han en siste gang før hjemreisen.

Etter gudstjenesten, som var en ganske krevende seanse, gikk Vuyelwa og jeg på markedet og kjøpte noen gaver. Etter litt fram og tilbake, tok jeg henne med på pedikyr. Hun har selvfølgelig aldri gjort noe sånt før, og det var en superhyggelig ting å gjøre sammen med henne; sitte i hver vår stol og få vite hvem som ligger med hvem i gården vår, drikke juice og høre på musikk. Etter pedikyren, gikk vi og spiste på Cape Quarter, noe hun heller aldri har gjort før. Vi skulle egentlig spise på KFC (Kentucky Fried Chicken), men siden hun aldri hadde spist i nærheten av jobben sin, endte vi opp på Cape Quarter. Jeg skal legge ut en video fra gudstjenesten når jeg kommer på annet enn mobilt trådløst betalingsnett. Det er et interessant skue.

Full metal black

Etter lang dags ferd mot natt, bestemte jeg meg for at det var på tide å gjennomføre et av livets store overgangsriter: farge de hvite hårene. Etter at jeg kom ned hit, har trollmannshåret eksplodert i krona på meg og jeg kan ikke lenger nappe dem ut. Den hvite piggen av utvoksende hår på toppen, begynner å bli omfangsrik nok til at jeg snart har hockeysveis, for ikke å snakke om the dead center på baksiden som jeg ikke engang veit hvordan ser ut. Så jeg marsjerte bort på Cape Quarter og Palladium, og spurte om de kunne farge håret mitt. "Do you want to speak to a consultant?"
Selvfølgelig ville jeg det. Det er dritkult å få servert kaffe i en sofa hvor de tar seg bryet med å gi meg hårkonsultasjon. Til stede under konsultasjonen var hårkonsulenten, som tydeligvis var Mester Farge, og de to assistentene hennes. Etter at jeg hadde fått vite alle nødvendige detaljer rundt mitt fremtidige liv som Hårfarget, vasket de håret mitt opptil flere ganger, kuret det, og satte igang. Begge assistentene farget håret mitt med et eller annet giftstoff som inneholdt "bare 5 % ammoniakk" (omtrent samme ammoniakknivået som jeg holder mot slutten av en Bikram-klasse). Jeg fikk også en 20 minutters samtale med den ene assistenten om oppveksten sin i en "coloured township", en veldig interessant samtale om oppvekst, politikk og framtid, etterfulgt av skylling, ny kuring og hodebunnsmassasje. Jeg fikk også deilig håndmassasje, mangojuice, fire kjerringblader og et lite kort som jeg kan ha i lommeboka, sånn at farging av ettervekst, kan skje med den samme fargen som på Palladium. I det hele tatt har Norge mye å lære på servicefronten i forhold til hår. Jeg har fått mørkere hår, og jeg har nå byttet 5 % foryngelse mot et livslangt avhengighetsforhold til frisørbransjen. Jeg kommer til å bli ruinert hvis jeg skal gjøre dette hver 3. uke som hårkonsulenten først anbefalte, men hvis jeg bruker bengalakk i en måneds tid, kan jeg nok klare å tyne det opp til seks uker.

Planen for fredagskvelden, var at Kari Skjaker og jeg skulle ha avskjedsmiddag, tilsvarende Espens avskjedsfest forrige lørdag. Kari Skjaker og jeg har ikke samme magnetiske tiltrekningskraft på publiken, så jeg endte opp med å være Karis kavaler for kvelden; Lars, Kristin og Mikkel joinet inn etterhvert. Vi rakk over Manhattan i flere runder, et kort besøk på Rosie´s (som spilte enda dårligere musikk enn vanlig og som minnet om "homsebule møter ungdomsklubb", interiørarkitektonisk) og middag på Andiamo. Kristin ble frastjålet veska si på Manhattan; noen hadde klart å stikke den tyvaktige, lille armen sin gjennom gjerdet og plukket den ut fra under benken. Dritkjipt. Politiet kom og hun fikk sperret alle kortene sine, og hele episoden minnet oss på at man må passe på tingene sine (det at Espen har gått fra scooteren med nøkkelen i flere ganger, er ikke representativt for tjuvraddnivået her nede). Den kongolesiske carwatcheren uten fortenner, som fulgte meg hjem fra Manhattan på onsdag, eskorterte meg hjem igår også, fordi han var bekymret for meg. Han er veldig søt. Han er 31 år og mangler begge fortennene.

Det har vært vidunderlig vær i det siste; 25 grader og sol. Det er meldt sånt vær fram til jeg reiser hjem. Jeg har holdt på en uke nå med dramatisk pakking, hvor jeg har laget et lite rituale hvor jeg legger noen ting ned i bagen min, for at jeg liksom skal forberede meg på hjemreisen. Det funker ikke helt og idag fant jeg ut at jeg har mellom 15 og 20 kilo overvekt, og må øke med ett nødkolli, fordi bagen er for liten. Det er nesten så det blir billigere å kjøpe en ekstra flybillett istedenfor å betale overvekt.

It was in my basket. I pick it.

Siste dag på Nazareth House. Jeg rakk å si farvel til alle pasientene, bortsett fra "Little one" som var kjørt bort til barnehjemmet, men jeg var sammen med "Little one" igår, så det var helt greit. Den lille er 18 måneder og har CP, pustebesvær og er ganske så "cranky", men veldig, veldig fin. Det er en innmari rar pasientsammensetning nå, med noen gamle som bare ligger på rommet, en del ganske unge HIV-pasienter, kona til den gamle legen som kommer der som frivillig noen ganger i uken og nå altså "Little one".

Jeg kom altså tuslende idag morges og jeg må innrømme at jeg grudde meg litt. Da jeg kom, var de ansatte i full gang med å synge sammen med den gamle nonnen, og etter at de hadde avsluttet, snudde de seg mot meg og ville veldig gjerne synge for meg, siden det var min siste dag. Jeg visste at det kom til å bli fælt. Jeg fikk lov til å filme dem under sangen, og det var overjordisk vakkert; de er jo bare fire stykker (Andile er bare flau og jeg tror han bare hummer) og det høres ut som de er en hel gjeng. Jeg skal legge ut videoen, bare jeg kommer tilbake til et sted med såkalt normal bredbåndshastighet. Etter sangen, gikk jeg ned til Norman. Norman hadde fått masse maur på nattbordet sitt, fordi han slenger rundt seg med bestikk, og da jeg spurte hvordan han hadde det, sa han: "I feel shit". Etter en to-timer lang samtale med Norman om hvordan det er å være 31 år, immigrant fra Zimbabwe ("There is nothing in Zimbabwe for Zimbabweans now"), skilt, HIV-positiv og grøtforgiftet. Jeg tror også jeg fikk betydelig innsikt i Zimbabwean sjekkekultur, noe jeg føler at jeg har god bruk for i framtiden, og den norske greia med å være picky og ærbar, kommer du ikke langt med. Det er et spill som i andre land, men reglene er litt annerledes, og jeg lo veldig av han, da han skulle forsøke å forklare meg hvordan han pådro seg HIV mens han var gift: "It was in my basket. I pick it. Then I start coughing". Jeg skal begynne å bruke den metaforen, jeg også; det er ekvivalenten til Marius´ "som en ku som vil ha salt". "It was in my basket. I pick it".

Mens Norman satt og puslet for seg selv ("No one tell stories, so it´s boring"), dekket de opp til te og kaker, til ære for meg. Jeg fikser dårlig sånn oppmerksomhet, men det skjønte Lizette, så jeg slapp de helt store talene, men både Lizette, Mary og Irene sa noen ord til meg, og jeg måtte forsøke å si noe til takk, jeg også. Det var bra ting skjedde i den rekkefølgen, for da Lizette ba de ansatte om å synge for meg igjen, falt jeg fullstendig sammen og klarte ikke å grine det minste kontrollert. Jeg ble påkjørt bakfra av øyeblikket og den fantastiske sangen og at det var siste dagen og bekymringen for hvordan det skal gå med Norman, og pådro meg dermed et lite, improvisert hysterisk øyeblikk hvor hovedpersonen satt og hulket ned i teen og stakkars Nurse Mary ble veldig bekymret og lurte på om jeg hadde opplevd fæle ting mens jeg var der. Jeg fikk også et lite kort hvor alle de ansatte hadde skrevet hilsener til meg, og jeg lovet å forsøke å komme tilbake i oktober / november. Det er et så utrolig viktig arbeid de gjør på hospicet og jeg kunne ønske norske helsearbeidere kunne fått seg en studietur ned hit, for å ta med seg erfaringer fra det ekstremt gode arbeidsmiljøet de har under Lizette Robbins ledelse (godt hjulpet av Andris og Mary).

Etter jeg slepte meg ut fra hospicet, satt jeg på fortauet utenfor porten til Naz, og prøvde å fordøye hele dagen. Det klarte jeg ikke, så jeg dro og buldret aleine istedenfor.

Lion´s Head

På Løvens Hode

Etter at jeg avlyste Kari Skjaker forrige lørdag og avtalen om å gå på Lion´s Head pga hang-over, våknet jeg opp idag og tenkte akkurat det samme. Feiret bursdagen til Siri igår på Rick´s Café i Kloof Street, et skikkelig hyggelig sted, etter å ha tilbragt litt tid på Siri og Rogers balkong først. Siri og Roger har fått gleden av å motta avfallet fra veska mi, som bare forsvant i den sinnssyke vinden da jeg skulle tømme rusk ut av veska. Det er godt det er venner som finner tamponger på balkongen sin, for å si det sånn, særlig når det ikke er mulig å ljuge fra seg eierskapet. Vi hadde et mission om å forsøke å legge over musikkbiblioteket mitt på pc-en deres, men det er jo klin umulig å skjønne iTunes. Det er som Rachel kalte det: "Halvt internett, halvt stasjonært". Greia er bare at jeg ikke skjønner hvordan man ripper musikk fra enten iPoden og over på en annen pc uten iTunes evt. hvordan man ripper iTunes over på en pc uten. Man kan jo ikke spørre Apple heller, for det er jo ulovlig. Jeg kom meg hjem i rimelig tid ved hjelp av en kenyansk drosjesjåfør, godt hjulpet av en kongolesisk car watcher, og våknet, oppspist av myggestikk til strålende sol og nesten 30 grader. Det ble Lion´s Head. 

Vi møttes i tre-tiden på parkeringsplassen, Espen, Kristin, Ragnhild, Kari og meg. Turen var kjempefin; det var strålende vær og det tok oss kanskje 45 minutter å gå opp. Enkelte steder var det satt opp stiger og boret inn håndtak til klatring, men turen var lett og klatringen det samme. På toppen har du 360 graders utsikt over hele området: Twelwe Apostles, Table Mountain, Devil´s Peak, downtown, Camps Bay, Sea Point, Green Point osv. Fordelen ved å gå så tidlig som vi gjorde, var at på veien ned, møtte vi alle som gikk trimtur / ettermiddagstur på vei opp, så på toppen var det bare oss og et par "lag" til. Vi gikk forbi punktet hvor de paraglider ned på Camps Bay-siden, og jeg tror ikke jeg rekker å gjøre det nå, men neste gang jeg er her, skal jeg definitivt gjøre det. Jeg skal også gå Devil´s Peak når jeg kommer tilbake; jeg hører det er en super tur. I det hele tatt skulle jeg gått mer i fjellet. Det er utrolig vakre fjell her og fine stier.

Norwegian Squad.

Fra venstre: Espen Thoresen, Kristin Ellen Jensen, Kari Skjaker, meg selv og Ragnhild Fjellro.

Siyabonga

The puzzler from Zimbabwe (250 brikker)

Da jeg kom på jobb igår, var det ingen av pasientene som klarte å synge med den gamle nonnen. Vanligvis synger vi to sanger, Kumbaya My Lord og Danke Jesus, men pasientene som er på Naz for tiden, er rett og slett for dårlige. Det lå tre pasienter i hver sin sofa, med slange i nesa og halvsov, og Kristjaan som jeg ble kjent med i forrige uke, hadde hatt et lite drypp noen timer før jeg kom, og satt i en stol og var bare skeiv. De ansatte samlet seg imidlertid for å synge for pasientene, og klokka 8:30 stod fem ansatte, pluss jeg og sang:

Danke Jesus, amen
Danke Jesus, amen
Danke Jesus, amen
Alleluja, amen

Thank you, Jesus, amen.
Thank you, Jesus, amen.
Thank you, Jesus, amen.
Alleluia, amen.

Siyabonga, Jesu.
Siyabonga, Jesu.
Siyabonga, Jesu.
Halleluya, amen.

Det siste verset tror jeg er på zulu, men det skal jeg ikke si for sikkert. Jeg har skrevet om denne syngingen tidligere, men jeg må bare gjenta at det er så vakkert å høre flerstemt, afrikansk sang. Og de synger drithøyt. 

Damen med brystsåret fra forrige uke, døde på søndag og igår kom det første barnet. Det kom en 18 måneder gammel babytass som skal bo der. Det er visst endringer på gang, i pasientsammensetningen, for denne babyen skal bo der permanent og jeg er usikker på hva som feiler den. Jeg spurte om det kom flere barn etterhvert, og det gjør det nok også. Norman og jeg skulle egentlig på biblioteket, sammen med en ny mann fra Togo, men jeg ble sviktet på det groveste. Etter at Norman har blitt hekta på puslespill, har han tatt fullstendig av, og da jeg kom for å hente han, kunne han ikke gå: "It will mess up my puzzling". Togo-mannen sviktet meg også, så jeg tilbragte en del tid ved puslebrettet sammen med Norman, som forøvrig tapte skoen sin til meg, fordi han ikke klarte å legge ferdig 1000-brikker på tirsdag. Nu har han ingen sko. Han har derimot blitt mye bedre; i tiden etter han ble forgifta og lå i koma var han kjempetynn, men når jeg spør hvordan han føler seg, peker han på siden av hodet og viser: "Much better. These were out. Now they´re in." Han er en alvorlig mann av få ord, så det mikroskopiske smilet på bildet, var det nærmeste jeg kom et smil.

Taxisjåføren min, James, var rasende da jeg hentet han. Han satt foran i Toyotaen sin og skreik "Go fly a kite!" og grunnen til at han var så sinna, var at Minister of Higher Education, som er en ANC-fyr, hadde gått ut og sagt at det burde være bare de som snakker et afrikansk språk (dvs. ikke engelsk eller afrikaans) som får ta høyere utdannelse. "Where am I supposed to live? This is opposite-apartheid!" Det er lokalvalg om ca en måned, og det hadde vært interessant og vært her nede da. James skal ihvertfall stemme DA (Democratic Alliance) og det er det mange andre jeg har møtt, som også skal. Siste nytt fra cricketfronten var at India vant finalen. Dette var Dagens James. Han var vært ganske presis i det siste, og jeg må si at han fungerer som en ganske god kompensasjon for manglende tv / avis.

Jeg hadde et par timer på Clifton 4 (stranda på Camps Bay-siden) sammen med Espen igår. Jeg kommer til å savne hjelmen min ("Once you´ve tried black, you never go back", hahahaha), jeg kommer til å savne den halsbrekkende kjøringa til Espen på Vespa´n hans, med og uten promille, og jeg kommer til å savne å ligge ved siden av han på stranda og prate jåss. Jeg har fått oppleve gleden ved å ta han for gitt og tiden som pårørende er snart over. Søndag reiser han hjem. Jeg kommer til å savne han.

Eksamen

Den endelige engelsk-testen gikk av stabelen igår kveld. Espen og jeg hadde blitt enige om å stikke ned på Waterfront og se den siste Coen-filmen True Grit. Watefront viser en haug med filmer i dårlig oppvarmete kinosaler med lerret hengende unaturlig høyt på veggen, men det var få mennesker og gode muligheter for høylytt snakking (tyskeren foran oss snakket i mobiltelefon i flere minutter under filmen). Det hjalp imidlertid lite at vi hadde muligheten til å konferere underveis. Før filmen begynte, hadde vi ledd hånlig av tidligere filmer som vi hadde sett, hvor det var vanskelig å få med seg handlingen. Jeg kunne blant annet vise til John Dillinger-filmen til Johnny Depp som jeg så i USA, hvor jeg skjønte minimalt, men hvor det var såpass mye vold at jeg ihvertfall fikk et inntrykk av at noe skjedde, og Australia, som jeg så i Berlin, foregikk jo beklageligvis i Australia og jeg husker at jeg ble frustrert at Bryan Brown var den som sammenfattet hele filmens plot og oppdrag; han var jo australsk og snakket derfor helt uforståelig. Men: nå har vi jo vært her i tre måneder og burde vite bedre.
Dengang ei. Filmen foregikk selvfølgelig på grensen til Texas, tror jeg da, og Jeff Bridges snakket med hardbarket, grøtete alkisstemme på dialekt hele filmen gjennom. Han hadde en bærende rolle og det var et møkkhøgg (sa bonden og høgg seg i rævva). Jeg ble veldig glad da jeg så at Matt Damon var med, ettersom Damon vanligvis snakker ganske godt amerikansk, men halvveis i filmen beit han seg i tunga så blodet spruta og etter det skjønte jeg ingenting av hva han sa heller. Josh Brolin er jo en fryd å se på, men han hadde lagt seg til en slags boble-i-halsen-effekt og døde ganske raskt, så jeg fikk lite ut av han. Da vi gikk derifra, trodde vi at vi syntes at filmen var skuffende, men samtidig har vi papirtynt grunnlag til å uttale oss om noe som helst når Gud ikke skjenket oss teksting.

Idag har jeg jobbet og lagt puslespill med Norman fra Zimbabwe i to timer. Jeg ble helt svimmel, men han viser seg å ha et enestående puslespill-talent, til tross for at han aldri hadde lagt puslespill før, og nå legger han puslespill fra ti til åtte hver dag. Før jeg gikk derifra, vedda han den ene skoen han har (han har bare én sko) på at han skulle være ferdig med et 1000-brikkers før jeg kom imorgen tidlig (åtte på kvelden får han sovetablettene sine, så da er det over). Imorgen er jeg truet ut på en slags frivilligmarsj rundt i nabolaget for å skaffe penger (fundraising) og jeg har allerede begynt å grue meg.

Heidi fra Norge, som jeg ble kjent med for et par uker siden, tok meg med til The Quarry idag for å klatre. Cragget er et høl i Gardens, et slags steinbrudd fullt av dassies og lokale klatrere, og det er visst nybegynnerklatring der hver tirsdag. Det var masse lette ruter der og det var kjempehyggelig å møte noen lokale klatrere, ettersom jeg stort sett bare har buldret på dagen aleine på Cityrock. Klatret et utrolig nydelig riss, grad 21 (tilsvarende ca. 6b+), og var i  strålende humør da jeg ble returnert hjem. Det raste inn med invitasjoner til å være med ut i helga (ironisk nok) og jeg ble til og med tatt for å være 31 år, noe som jeg noterte som en overlegen seier.

Neeee...?!?!

Jeg forsøker, i en slags desperat siste krampetrekning, å notere meg små sør-afrikanske, hovedsaklig xhosa-kuriositeter. Nomha var innom på besøk idag; hun skulle bare levere noen rene håndkler i leiligheten, men vi drakk kaffe og skravlet. Hun peprer samtalen med "...neeee...?!", "ah-ah", "m-m", "yåååå" og "shooooh", gjerne i kombinasjon med "is it?" og jeg tror kanskje det er dette jeg kommer til å huske best herfra, nå som jeg har gitt opp i å bli bedre i engelsk. Jeg er også fascinert av virkemiddelet gjentakelse; hvis du skal gi uttrykk for at du mener noe sterkt eller at noe er viktig, må du si ordet fire-fem ganger, fire-fem ganger, fire-fem ganger, fire-fem ganger, sånn at folk skjønner at det ikke er uvesentligheter du står og gnåler om.

I tre måneder nå, har jeg hatt en avstandsvenn. I resepsjonen på det ene parkeringshuset som jeg passerer i Strand street, på vei hjem fra yoga, jobber det en eldre, farget mann med briller, og han har stått og gaulet til meg hver gang jeg passerer, flytende og schprengt, på vei hjem fra torturkammeret. Jeg ser han inni bua si og jeg har aldri snakket med han, men hver gang holder han tommelen opp, mens han skriker "Hello lady!" og jeg vinker tilbake, men går aldri inn for å si hei. Neste gang skal jeg imidlertid vurdere det. Jeg har lyst til å snakke med han før jeg drar hjem. Vi har bedrevet fatisk kommunikasjon, for å bruke Roman Jakobson (kommunikasjonen bedrives hovedsaklig for å feire at kanalen er åpen, snarere enn å overlevere noe budskap), over lang tid og jeg lurer på hva han tenker om den rødschprengte.

I tre måneder har jeg også stått og sett på en mann fra balkongen min, som flyr nede i krysset i Buitengragt og tigger penger fra bilene. Han er ganske kjapp og har et mønster, hvor han beveger seg mot klokka, etter "robotene" som viser rødt. Rachel og jeg hadde store problemer med å krysse gata her de første dagene, og denne mannen er et levende eksempel på hvor tilpasningsdyktig mennesket er. Det krysset er arbeidsplassen hans. Jeg har også sett, på morgenen på vei til Nazareth House, borte ved Mandela Rhodes Place, en fyr i rullestol, uten bein, som tigger penger av bilene. I trafikksituasjonen er han en blanding mellom bil og fotgjenger, og han er helt fryktløs mot kjøreretningen i rullestolen sin. Jeg skulle likt å snakke med han også en gang; jeg er imponert over hans evne til å ta seg fram. I tillegg til tiggere i veikryssene, er det en haug med folk som selger The Big Issue, håndlagde høner, minnepinner, batterier, hatter og andre gjenstander de kan tjene penger på, og jeg tror det mest interessante salget jeg har sett, var ved Somerset West hvor det var en fyr som solgte kofferter. Det er ikke usannsynlig at koffertkjøp er noe man plutselig kommer på i et veikryss på rødt, men det er heller ikke så sannsynlig.