Når alt blir til Milo

Etter gårsdagens grand finale på Afrika Café, hvor mamma, pappa og jeg, forsynte oss svært så grådig av de 16 matfatene som ble oss servert, var det såvidt jeg klarte å kreke meg opp etter en lang natts fordøyelse. Da jeg stod på kontoret på hospicet klokka kvart over åtte, var jeg ikke særlig pigg, og jeg tror ikke jeg helt visste hva jeg svarte ja til, da jeg ble spurt om jeg ville se på et åpent brystsår. Jeg slo til, jeg. Da jeg kom inn til den eldre, fargete damen, ble jeg møtt av Synet: der det ene brystet skulle vært, var det bare et stort hull og i det hullet vokste det sopp; store, hvite byller som stod ut på siden. De forsøkte å rense det og det så ekstremt vondt ut, og da jeg spurte hvordan dette kom til å gå, fikk jeg bare tommelen ned. Damen som lå der, gikk på store doser morfin, men hun var absolutt bevisst og syntes det var veldig stas å få besøk, så jeg prøvde å ikke se bare på hullet, men se på henne også. Heldigvis stod jeg bak en vegg av sprit, så jeg kjente ikke noen lukt, men jeg skjønte på den stakkars Renseren Av Såret, at det ikke var så deilig lukt, og damen som var offer for renselsen, sa det selv også. Det hadde plutselig bare åpenbart seg et sår som ble til et hull som ble til et krater, for ett år siden. Dette hadde visst spredd seg til både bein og nervesystem, så utsiktene var ikke gode, men jeg fikk ikke med meg hvorfor dette plutselig oppstod. Jeg er fortsatt litt i sjokk.

Jeg hadde også en avtale med Sharon om at vi skulle dra ned i banken på Gardens Shopping Centre, sånn at hun fikk tatt ut penger. Det regna. Sharon hadde bare sånne hotell-slippers i frotté som fungerte som fotsvamper, så det ble rullestol på henne da vi kom inn på kjøpesenteret. Jeg fikk påspandert ett stykke billtong, som er svært her nede, en slags lokal variant av beef jerky, laget av springbukk. Det var så där. Det slår ikke pottis. Deretter handlet vi litt på Pick´n Pay, fordi Sharon er så lei av all frokostgrøten, og jeg fikk mitt første møte med Milo, som er en slags fattigmannskakao, hvor du bare har oppi varmt vann. Etter vi kom tilbake til Naz, gikk jeg en tur med Norman opp til biblioteket, som forøvrig viste seg å være stengt. Klærne mamma hadde med da de kom, gikk plutselig ved siden av meg, ettersom Norman hadde vært så (u)heldig å få en grå fleecegenser fra H&M, som hadde en klassisk damefasong, men det merket ikke han og han var strålende fornøyd med genseren. Jeg tror jeg skal bruke neste uke på å finne et par sko til han, for han har ingen sko. Han har også bare sånne kjipe frottéslippers. Mine tanker om å starte et sokkestrikkeprosjekt hvor jeg kan sende nedover ullsokker med personlige hilsener strikket inn, er fortsatt levende. Det begynner å bli gulvkaldt og det er altfor mange av de som ikke har noenting.

Idag spiller heldigvis Pakistan og India mot hverandre i semifinalen i cricket. Sør-Afrika ble slått ut i kvarten og jeg er veldig glad for at finalen blir avviklet snart, for nå begynner jeg å bli veldig lei av at James snakker om cricket hele tiden. Han elsker cricket høyere enn selve livet og jeg skjønner ikke greia, men begynner å bli veldig godt informert på cricketfronten, på tross av mine kunnskapshull. Jeg regner med at siste turen han kjører meg til hospicet, er samme dagen som finalen.

Mamma og pappa reiser hjem idag. Jeg flytter hjem til Soho on Strand og skal ha tre uker hvor jeg tærer på fettreservene jeg har bygget opp, som ikke er ubetydelige. Jeg ser ikke bort ifra at overgangen fra barn til voksen kan bli brutal. Overgangen fra voksen til barn gikk alldeles strålende, og det er veldig deilig å slippe å ha ansvar for seg selv. Nu er det igjen paa tide for mig at blive voksind. Det skal jeg feire med å ligge oppe og se film og spise digg i hele natt.

Dassies og det å stå i jobb

Idag har vi vært på Table Mountain. Jeg har vært der en gang tidligere sammen med Den Lille Rachel, men denne gangen forsøkte jeg ikke å tvinge selskapet til å gå Plattenklip Gorge ned. Vi tok en drosje opp til cable cart´en, og drosjesjåføren vi fikk underveis, ga meg en kort innføring i DA (Democratic Alliance), sør-afrikansk politikk og hvordan det er å være "coloured" i Sør-Afrika, dvs. "non-white". Som han sa: tidligere var han for svart, nå var han for hvit. ANC ønsker å innføre proporsjonal representasjon etter rasemessig tilhørighet i befolkningen, altså grovt sagt 80 % sorte, 10 % fargete og 10 % hvite, noe han syntes var helt hårreisende. Det er vanskelig å si seg uenig, hvis man skal følge demokratiske prinsipper.
Cable Carten er en morsom, liten taubane som sikkert kan virke ganske skummel hvis du ikke er glad i høyder. Den har et ganske høyt fall, og pappa kommenterte tørt at det ikke var noe å være redd for, for, hvis noe gikk galt, ville vi bare få "fem sekunder med full terror og så var det over".

Stående dassie

Oppe på Table Mountain fikk jeg nærkontakt med en dassie. Jeg er så fascintert av disse dyra. Det er som Tomas Hoel sier: "De har et fjes". I tillegg klarer de ikke å trekke til seg tenna, noe som gir de et skikkelig rart uttrykk; litt sint, litt teit. Tenna minner meg om tenna jeg fikk utdelt til min såkalte fordel, før jeg ble regulert. Denne her lå og solte seg. Jeg tror også den tagg mat på en subtil måte, men det er mulig at jeg bare projiserer.

 Sittende dassie

Liggandes dassie

På vei ned fra Table Mountain, i et forsøk på å få i Moderen mer mat, tok vi en drosje til Waterfront. Vi havnet opp i en liten kamp om kundene, hvor Vår Mann Fra Kenya med ekstrem autoritet, ba de noe yngre drosjesjåførene om å "Leave it. LEAVE IT" hvorpå vi satte oss inn i en holk av en drosje. Den var nok hans private, og den stoppa midt i rundkjøringa ned fra Table Mountain. Til å begynne med syntes jeg han var en svært så god sjåfør, som kjørte sakte og hensynsfullt, men etterhvert skjønte jeg at han bare var veldig dårlig til å kjøre bil. Det er ikke så mange drosjesjåfører som er veldig dårlige til å kjøre bil; de fleste kjører kanskje som svin, men denne her var bare rett og slett en dårlig bilist. Men det er vel med det som med andre jobber, at man kan ende opp på feil hylle, og han her burde kanskje ha drevet med noe annet enn å kjøre bil. Han hadde kommet fra Nairobi til Cape Town i forkant av VM, for å jobbe som drosjesjåfør, og hadde tenkt seg hjem om ikke så lenge. Jeg kunne imponere med mitt eneste swahiliord, "piki-piki" som betyr "motorbike" / scooter, men forsøkte å begrense samtalen noe, ettersom han forsøkte å søke på radiostasjoner, ta telefonen, prate med oss, tute til venner / tute på uvenner hele veien. Så det er ikke sånn at øvelse gjør mester, denne sjåføren var nok borti 60 år, men han skal ha for "å stå i jobb" som man snakker om i Norge. Jeg tror ikke det er noen muligheter for verken Omskolering, Aktiv Sykemelding, Avklaringspenger eller Frisk Opp-kurs, og han kommer sikkert ikke til å gå av med AFP med det første, heller. Jeg er også usikker på om han ville skjønt noe av det hvis jeg hadde spurt om han hadde følt han hadde fått realisert seg sjøl og vokst som menneske i jobben sin, om han er opptatt av kompetanseheving og HMS, og om han får faglig veiledning. Like fullt: han står i jobb. Hatten av.

Dagens syn (den har ikke spist for mye)

Capetonian ex-fauna

Idag, da vi låste oss gjennom de ørti låsene for å komme ut av huset (pappa mener vi ville vært sjanseløse hvis vi ble forfulgt på vei hjem; vi må låse opp gitteret utenfor døra, pluss dørlåsen og sikkerhetslåsen på døra), møtte vi et fantastisk syn rett utenfor. Det var en del av Cape Towns yrende fauna som hadde gått tapt i løpet av natten. Det kan se ut som det har vært en rotte, men jeg fikk ikke lov til å gå helt innpå.

I løpet av besøket som har vart i ca. en uke, har vi spist på restaurant omlag 15 ganger og min mor klager over at buksene ikke lenger passer. Jeg har blitt påspandert ca 14 av disse 15 måltidene, i tillegg til at jeg bor i det feteste distriktet i Waterkant, så jeg synes de godt kan bli litt lenger. Vi har også leid bil et par dager hvor jeg har vært sjåfør, og jeg kan ikke si annet enn at automatic transmission er Guds Gave til Turisten. Hvis Gud skulle skjenke meg en bil, vil jeg ha en bil med automatgear. Eller for å si det med Pernille: Drep meg, Herre Konge, men ikke med en bil med automatgear.

Bytteøkonomien i dette forholdet med mine foreldre, er at de får oppleve et barns ukritiske, grenseløse kjærlighet, foruten at jeg har vaska opp to ganger og stått opp senest klokka 9 hver dag. Jeg har vært svært måteholden med alkohol og jeg har skrevet samvittighetsfullt på oppgaven min hver dag. De har sett mesteparten av byen og vi har til og med fått med oss en brøkdel av en xhosa-hiphop-konsert på den svære plassen downtown. Dagene med bil har blitt brukt til å kjøre ned til Cape Point, hvor vi kunne drept både struts og pingvin med leiebilen (fikk ikke lov), og Franschhoek / Stellenbosch, hvor den siste spikeren i Moderens kiste (les: buksa) ble samvittighetsløst banka inn. Pappa er ikke matlei ennå. Jeg er heller ikke matlei. Min mor derimot, skriker høyt hvis jeg truer henne med "goat´s cheese lasagne" eller annen lettfordøyelig, forfriskende mat. Jeg kan trøste henne med at det er bare ca 10 måltider igjen ute på restaurant før hun drar hjem.

Høsten revisited

Tablecloth sett fra Nazareth House

Det kule med å bo her nå, er at du går på kjentfolk. Idag har jeg gått på opptil flere. Etter jobb på Naz, dro jeg en snartur innom Waterfront for å kjøpe neglelakk til jentene på hospicet, og der gikk jeg på Lyal. Lyal er sammen med Matt som jeg har klatret med og vi hadde en helt vanlig samtale om åssen det gikk. 20 sekunder etter at jeg hadde sprintet fra Lyal, møtte jeg to kjentfolk til. Disse to menneskene jeg møtte på Victoria Waterfront kjøpesenter, har jeg imidlertid sett tidligere idag, ettersom de er mine foreldre, men allikevel, jeg adder de til lista mi over lokale kjentfolk; de har jo tross alt vært her i tre dager. Fra Waterfront dro jeg videre til Observatory for å klatre, men stakk innom en internettcafé i Main Road for å printe ut deler av oppgaven min. Der møtte jeg både Christoph (Lloyds manager) og på vei ut av caféen, Alpheus, drosjesjåføren som jeg elsker høyere enn selve livet, fordi han har et fantastisk vesen. Min sedvanlige drosjesjåfør som jeg aldri klarer å dumpe, James, har til tider et fantastisk uvesen, men jeg har resignert i forholdet og forsøker å lukke øynene for våre ulikheter som gjør at vi kanskje aldri burde startet et forhold. Vel inne på klatresenteret, møtte jeg Matt, så jeg har vel maksa ut på vennereportoaret her nede, alt på én formiddag, men allikevel er jeg fornøyd.

På jobb idag hadde jeg en lang samtale med en ny pasient som heter Norman. Han er fra Zimbabwe og er yngre enn meg, men hadde en helt forferdelig traumatisk historie å fortelle, hvor HIV-diagnosen var helt underordnet det faktum at han hadde blitt forgiftet av svigerfamilien sin. Noen hadde hatt kaustisk soda i pap´en hans (en slags lokal grøt-/melblanding) og resultatet var forferdelige smerter og koma i flere måneder. De har klart å rekonstruere det som reddes kan, men han bar tydelig preg av det som hadde skjedd. I tillegg hadde han ingen familie som kan ta imot han når han kommer ut, og da jeg spurte han om han hadde noen penger, fikk jeg til svar: "Zero-zero. Me, I am bankrupt". Det blir en utfordring å finne et sted han kan bo når oppholdet hans er over. 

Mamma hadde med seg en del klær i størrelse 34-36 som jeg overleverte idag og de ansatte ble veldig glade. Bestyrerinnen skrev til og med et takkebrev til Moderen som var ytterst rørende. De som bor på hospicet trenger særlig sokker til vinteren, og det er mangelvare på klær i små størrelser (de blir så tynne alle sammen, så de fleste "vanlige" klær blir for store), så jeg har lyst til å starte et sokke-innsamlingsprosjekt når jeg kommer hjem. Alle strikker så mye om dagen, og det er en fin måte å gjøre noe meningsfullt ut av tidsfordriv. Jeg kunne også ønske de hadde mer håndarbeid og spill tilgjengelig, for det er ingen mellomting mellom 35 brikker og 1000 brikker, og strikketøyet som er der, er helt forferdelig dårlig.

Fåti låda (som vaskedamene kaller det)

Lørdag flytta jeg inn i 40 Loader Street, dvs. øverst i De Waterkant. Huset er helt overlegent, med et lite basseng, som kompenserer ved å være skitdypt (jeg risikerer å dra en Brian Jones hvis jeg ikke passer meg). Utsikten over hele Green Point, Waterfront, havna, downtown og Devil´s Peak / Table Mountain er kongebra og jeg rakk å få meg en prat med naboene; et eldre ektepar som hadde masse gode forslag til vingårder i Stellenbosch og Franschhoek. De tulla med at de ikke ønsket høylytt drikking utendørs og jeg sa at jeg skulle sørge for at foreldrene mine oppførte seg. Jeg hadde også en lengre passiar med vakta i Loader Street, som het Blessing, som sa at gata var den treigeste gata å jobbe i, for det skjedde ingenting. Og det er jo bra. Han kunne også fortelle at hans jobb var å sørge for at jeg, hvis jeg kom hjem og var avsindig full, klarte å gå inn døra og låse den etter meg. Han var tvunget å rapportere på dette til firmaet sitt og det var veldig beroligende. Det betyr at mamma og pappa får hjelp til å låse døra etter seg.
Huset har et "skumle-rom" og det er et vindfang hvor en eller annen sjuk interiørarkitekt har plassert en ekkel installasjon med en svær statue av en vannbøffel som blir jaktet ned med stort stikkvåpen av en afrikansk jeger, størrelse pygmé. Den skal sikkert representere kreativ bruk av bortkasta areale, men vindfanget er mellom stua og spisestua og jeg skvetter stadig av det unaturlig store, morderiske pygméhodet som ser levende ut. Jeg skjønner ikke hva installasjonen skal symbolisere; om det skal symbolisere kretsløpet som har med mat å gjøre, om det er reklame for lokal kunst, om det er et anti-dyrevern statement, om det er en halvrasistisk refleksjon over Sør-Afrika, om det er en anti-teknologisk hyllest. Det kan også hende at denne støgge installasjonen sier mer om fortolkeren enn tolkningsobjektet, men jeg synes det sier ganske mye om vedkommende som har brukt masse penger på å kjøpe og FRAKTE disse to skulpturene også. Bortsett fra "Mordet i vindfanget" er huset kjempefint.

Kristin og jeg var en tur nedi Long Street på kvelden og fikk med oss Cape Town Carnival. Det er masse folk og masse gøye flåter, men kanskje litt dårlig progresjon og flyt, dessuten var det veldig forsinka. Istedenfor et langt opptog, var det mange minutter mellom hver flåte, og folk ble lei av å vente. Dro direkte fra karnevalet og til flyplassen for å plukke opp foreldrene mine som var ferdig marinerte etter lang flytur. Det var over 40 grader her nede hele dagen og helt sinnssykt varmt, så mine væranslag slo helt feil (igjen) og jeg tror nå at det kanskje ikke blir noen høst her, men at vi bare peiser over i vinter, og med litt flaks skjer dette E. M. T. (Etter Min Tid). Idag har vi rusla rundt i byen, som flere steder så ut som en eneste stor hangover, og vi fikk også med oss en liten bit av Cape Town Festival i Company Gardens, som forøvrig er en fin, liten park. Ekornene der er supertamme og jeg lurer nå på om jeg skal kidnappe et ekorn som kan bo i vindfanget.

Mini-Me

Mini-Me

Før Anne reiste hjem, satt vi barnevakt en drøy time ved bassenget. Vuyelwa i resepsjonen hadde tatt meg på ordet da jeg skrøyt på meg at datteren hennes på åtte kunne passes av meg og at jeg kunne lære henne å svømme. Jeg kan jo nesten ikke svømme selv, så det ble dårlig svømmeopplæring, men jeg lærte henne å bruke kameraet mitt og hun hadde et mye større talent enn mange de andre jeg har møtt her, som ikke skjønner at du ikke kan skalpere folk eller amputere fra kneet og ned. Hun satt så prektig på det lille, sure håndklet jeg ga henne og var veldig fåmælt, så jeg ga henne kjolen min og solbrillene mine, og hun tødde opp litt, men jeg følte ikke at jeg hadde veldig barnedraget. Hvis det er et drag, da, BARNE-draget.

Da Pernille og jeg var i California, opplevde jeg at amerikanerne var ekstremt interessert i at vi var fra Norge og at det haglet med spørsmål om hvor vi kom fra og at det alltid kom brokker av noen amerikanske erfaringer med Norge som var mer eller mindre helt på jordet. Her nede trekker de på skuldrene og driter egentlig i det. De spør, også legger de kanskje til et "det er oppe i nord, det?" og så er de ferdige. De kan også bare spørre om Norge er "overseas" eller "Europe", noe som jeg hadde strøket ettertrykkelig på i geo´n på barneskolen hvis det var den nærmeste plasseringen. Den eneste norske referansen her nede er norsk laks som er en big hit, men den er uforholdsmessig dyr (selvfølgelig) og regnes for å være en delikatesse. Imidlertid er det innmari mange her som har familie i England, Skottland eller Irland og som reiser en del fram og tilbake mellom Sør-Afrika og Storbritannia. Forøvrig finnes det en norsk forening for nordmenn i Cape Town hvis man begynner å føle seg bakgrunnsløs (hvis det er det jeg antyder, jeg er usikker) og som det organisasjonsmennesket jeg drømmer hver natt om å bli, har jeg selvfølgelig lest vedtektene. De har faktisk en eksklusjonsparagraf som man bare kan spekulere på bakgrunnen for. Vel, nordmenn i Cape Town som trenger et fellesskap:
http://www.norskeforeningen.co.za/const.html

Den siste frivillige

Idag sa jeg farvel til Derek. Derek er en svært artikulert frivillig fra England som cruiser rundt og lever Det Gode Liv verden over, velsignet av en fet lommebok. Jeg har fremdeles til gode å skjønne hvorvidt han jobber eller ikke, men han og Antoinette har vært frivillige jeg har blitt kjent med på Nazareth House, og nå har begge reist hjem.Derek og jeg var på biblioteket idag med fem damer på slep; en i rullestol, tre haltende og en i armkroken (blind). Jeg tror de syntes det var fint å komme seg litt utenfor hospicet og to av de lånte med seg bøker (henholdsvis romantikk tidvis ispedd litt porr og kristen litteratur). Jeg skal ha ansvar for biblioteksordningen fram til jeg reiser hjem og jeg skal forsøke å selge den inn til den neste frivillige som kommer, sånn at tilbudet opprettholdes.

Igår var Anne med meg på Naz og jeg hadde en samtale med Sharon om familiesituasjonen hennes for å forsøke å unngå at det samme skjer med henne som med Mongameli (at hun egentlig ikke har noen som kan ta vare på henne når hun blir skrevet ut). Sharon fortalte at hun bare hadde ett antrekk, fordi klærne hennes hadde blitt stjålet av de ansatte da hun var innlagt på Groote Schur-sykehuset (!), så jeg skal forsøke å forsyne henne med diverse. Etterpå puslet vi puslespill og jeg debuterte som fotmassør. Nombolelo har så kalde føtter (dårlig blodsirkulasjon), så jeg ga henne en times fotmassasje med aromaterapiolje vi fant på kontoret. Hun er blind og det begrenser seg veldig hva slags aktiviteter hun kan delta på, men hun har blomstret opp i løpet av tiden hun har vært der og blitt utrolig mye bedre; hun kan gå (hun kunne nesten ikke gå da hun kom), hun var tynn og hun var forvirret med dårlig korttidshukommelse. Nå gikk hun på i oppoverbakke på vei til biblioteket, hun har fått tilbake ansiktsfargen og hun husker ganske godt. På tirsdag reiser hun hjem og det blir trist. Under massasjen satt hun og myste, iblandet litt: "Shoooooh! Shoooohh!" Jeg har forsøkt å skjønne greia med "Shoooh" som innimellom betyr "sure" og innimellom betyr noe sånt som "vow", men jeg strever med å få den uten Torbjørn Jagland-flip.
Hun jenta som jeg beskrev tidligere, som var så uhyggelig tynn, døde på mandag. Derek hadde vært der på mandag, men hadde nettopp gått hjem da det skjedde, og kom tilbake for å se henne etter at de ringte han og fortalte at hun var død. Jeg undrer meg litt over ordet "departure", det er en rar greie at de bruker masse flyterminologi ("departure", "terminal") og hennes "departure" ble beskrevet som "very distressed" og "messy". Det var forventet at hun skulle dø og de ansatte trodde det skulle skje for flere uker siden, men hun levde altså helt til mandag. Hun hadde skjønt det selv, at det kom til å skje, men hadde vært følelsesmessig helt i oppløsning, full av dødsangst og med et uttrykt ønske om å leve videre. Bestyrerinnen var full av selvbebreidelse for at hun ikke hadde skjønt før at hun kom til å dø såpass fort, for som hun sa selv: "I would have sedated her much earlier". Det var et dødsfall på lørdag også og ett på mandag, og nå er det en del ledige plasser, ettersom Jóni også ble skrevet ut. Han stod der i sine fineste klær og gledet seg masse til å reise hjem, samtidig som han var litt trist der han gikk runden og ønsket de som var igjen lykke til og "take care" og "hope you get better". Jeg måtte felle en tåre, fordi jeg vet at det er liten sannsynlighet for at vi ses igjen, at jeg får vite hvordan det gikk med han og at han som blir kalt for "Diploma" av vennene sine fordi han er så flink til å lese avisen hver dag og en naturlig leder i flokken, trolig ikke blir 45. Han er mye bedre nå, men ARV-oppstarten var ifølge de ansatte i seneste laget.

Jeg har også fått beskjed om at det kommer en pasient til uken som har en tilstand som er helt ny for meg: HIV-infeksjonen har påvirket hjernen, noe som har resultert i manglende evne til å kontrollere kjevemuskulaturen og svelging. Jeg har nylig blitt introdusert for begrepene "nevropati" og "encefalopati" og jeg trodde ikke dette var vanlig i forbindelse med HIV, men jeg har ihvertfall møtt flere pasienter hvor dette er tilfelle.

Jeg føler en stor, stor, stor takknemlighet for at jeg har fått være på Nazareth House. De gjør et enestående stykke arbeid i et ekstremt pressa felt (de har 16 sengeplasser og er det eneste hospicet i Cape Town og såvidt meg bekjent er det kun to på hele Western Cape) og hvis noen lurer på hvor de skal gjøre av pengene sine, eller har penger de har lyst til å bruke på andre ting enn forbrukspiss, tar de imot donasjoner. Det var dagens politiske appell.

Stellenbosch VS Franschhoek

Igår kjørte Anne og jeg den mikroskopiske leiebilen til Stellenbosch som ligger ca en time utenfor Cape Town. Vi skulle til Neetlingshof i Stellenbosch som kunne skilte med rosehage og "tearoom", og vi sultet oss før avreise i påvente av grenseløs fråtsing O.A. Stellenbosch var prektig og Neetlingshof enda prektigere, der det lå fantastisk til i enden av en lang allé og med velholdte bygninger. Maten var derimot litt skuff og gleden over the Capetonian kitchen som stadig overrasker og ytterst, ytterst sjelden skuffer, fikk seg en trøkk. Som nybakt venstresjåfør torde jeg ikke drikke og kjøre, så jeg drakk enda mer Cola Zero enn vanlig og spiste den litt skuffende wrapen med et grin om munnen. Vi gikk en tur på området etterpå og tok litt bilder (Anne demonstrerte helt feilspora souvernirevne: hun er svært tvilrådig i shoppingsituasjonen noe som svekker handlekraften, og reiser hjem på torsdag med en bærepose med kongler og nøtter hun har plukka rundt omkring.) og kjørte deretter inn til Stellenbosch sentrum for å kikke. Det var en bomtur og KFC (Kentucky Fried Chicken) og andre kylling-kjeder løfter ikke akkurat det lille bysenteret. Jeg fikk meg imidlertid et par solbriller som det ikke gikk an å se en dritt gjennom, men som kosta bare R79.

Etter Stellenbosch dro vi til Franschhoek. Franschhoek er vindistriktet som ligger enda lenger inn i landet enn Stellenbosch, og det tok ca 20 minutter fra Stellenbosch. Dette er absolutt verdt turen og jeg tror ikke jeg kommer til å se noe vakrere vinlandskap enn Franschhoek. Vi dro til Boschendal vingård som var dritsvær med en mindre strigla fasade, men mye mer sjarm. Usigelig flott! I Boschendal gasset jeg meg med nok en wrap, men denne smakte hundre ganger bedre, pluss et ostefat fullt av ost, syltet melon, syltete fikener og løksyltetøy (!). Jeg har aldri spist løksyltetøy før. Det var ganske godt.

Winelands ble litt amputert av at jeg ikke torde å kjøre i fylla, må jeg si, men jeg vil tilbake til Franschhoek og overnatte der. Utklassing: Stellenbosch gikk på et sviende nederlag.

En av meningene med livet: klappe store kattedyr

Torsdag la vi ut på Garden Route, Anne og jeg. Regel nummer 1: husk hvem leiebilen står registrert på, så slipper du å fly rundt og leite etter en bil som står i feil navn. Regel nummer 2: få med deg at Garden Route ikke begynner før Mossel Bay og at det er et stykke til Mossel Bay. Etter å ha henta leiebilen la vi ut på tur og det varte og rakk før vi klarte å karre oss til Hermanus. Vi forlot Cape Town i blendende solskinn og ankom Hermanus, hvor det visstnok er drifett å se på hvaler, men det er de ni andre månedene i året enn de månedene jeg har vært her, pluss at du ser ikke en dritt i tåke. Vi fikk tåke. Vi fikk helt sinnssyk tåke og regn. Så istedenfor å se på hvaler i Hermanus, spiste vi deilig lunsj, shoppa mer enn vi hadde godt av (jeg tror jeg kjøpte alt som passa på Life is good) og heiv oss i bilen for å prøve å i det minste komme oss til Mossel Bay. I Mossel Bay hadde vi veldig lyst til å ta båten ut til Seal Island og se på seler, men etter å ha kjørt forbi alle kule turistattraksjoner gjennom tåka og sett ca. 35 centimeter foran oss, forsvant den siste resten av en marin drøm. Istedenfor benyttet vi anledningen til å la meg øvelseskjøre, så nå kan jeg venstrekjøring og har kjørt x-antall timer på feil side. Vi ankom Mossel Bay i mørket og bomma fullstendig, traff en township og kåla ganske mye. Enden på visa var et hotell i downtown Mossel Bay (Protea Hotell), hvor det viste seg at de hadde rom til R750 med crickets på rommet, men fantastisk, fantastisk mat.

Mossel Bay by morning var en skuffelse. Vi spiste en svært enkel frokost og dro videre mot Oudshoorn hvor vi hadde en forhåpning om 100 % bedre flora og en haug med ting vi hadde lyst til å gjøre: Cango Wildlife Ranch, strutsefarmer og Cango caves (dryppsteinsgrotter). Landskapet endret seg fra ganske kjedelig Innlands-Norge til ganske kjedelig desert-sletter. Litt roadtrip USA-følelse. Målet var Cango Wildlife Ranch og etter en bedre lunsj i Oudshoorn, og etter noen timer i bil ankom vi parken. Det var få turister der og guiden vår syntes det var veldig morsomt å leke skremme-leken, men det var gøy å gå rundt og se på krokodillemating, flaggermus og masse smådyr. Til slutt ble vi vist rundt blant bengaltigrene og cheetaene og fikk beskjed om at vi kunne få klappe babycheetas, voksencheetas og bengaltiger-barn for ca samme prisen som det koster med en flaske hest-og-kjerre på byen i Oslo. Vi slo til. Jeg innbiller meg at mitt liv har ledet opp til dette øyeblikket og var andektig (og dessverre ikke full av anti-histaminer) da jeg gikk inn til dyrene. Anne og jeg gikk inn sammen, ledsaget av tre vakter og det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å kose med en kjempestor hvit katt som legger hodet sitt i hånda di og purrer tolv ganger så høyt som en vanlig katt. Man må jo bare gråte en skvett. Det samme gjaldt cheetas´ene. De store måtte følges nøyere med på, mens de små var bare helt fantastiske. En voksen geopard purrer proporsjonalt mye høyere i volum enn en katt. Fantastisk. Idet den rullet seg over på ryggen for å bli klødd på magen, frika vaktene og vi fikk beskjed om at vi måtte reise oss opp, men vi tilbragte kanskje en drøy halvtime sammen med dyrene og det var gull. Gull, gull, gull.
Etter parken var jeg helt gåen (og drittett, ettersom allergi mot katter også kan ganges opp med tolv; du blir veldig mye tettere av store kattedyr enn av små), men vi fortsatte til Cango Caves hvor vi lekte Gollum og Gandalf i dryppsteinsgrotter i en time. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det var en monumental grotte og absolutt verdt et besøk. Post-grotte forsøkte vi å kreke oss videre ned til George og endte opp i Wilderness for natten. Vi banket på hos en dame langs N2 som hadde en superhyggelig B&B, og betalte R700 for en luksusleilighet som var mye hyggeligere enn leiligheten min hjemme (det er noe å tenke på). Vi rakk en tur ned på stranda i solnedgang som økte affeksjonsverdien på leiligheten med 200 %, Været var fortsatt dårlig, men hvis du noensinne ender opp i Wilderness for natten, så må du spise på Beejuice Café: hjemmelaget mat, kjempegod service og ubetalelig indisk julebelysning.

Vi våknet opp til regn og etter en lengre (fantastisk) lunsj på Beejuice, kjørte vi mot Knysna og Tsitsikamma. Underveis stoppet vi på et lokalt Bondens Marked, hvor jeg lærte å lage afrikanske dyr av ståltråd, som jo er veldig svært her nede, skyte med sprettert (jeg ble plutselig veldig våpeninteressert og holdt på å kjøpe batong, men kjøpte til slutt en sprettert som kunne skyte over femti meter) og brukte de siste pengene mine på en Piketitter som en lokal pensjonist hadde laget. Knysna: vått. I Knysna dro vi imidlertid innom Monkeyland og ble positivt overrasket over apeparken som var en svær park lagt opp som en nature walk blant apene. Apene fikk strøm gjennom seg hvis de prøvde å rømme, men trangen til å rømme var nok evolusjonert bort for lenge siden og de løp rundt i den tette skogen og virket ganske fornøyde. Det var over 400 aper i parken, 9 forskjellige arter og ca. 12 millioner mygg. Gåturen rundt i parken var på ca en time og var veldig kul, med aper løpende rundt og Anne nevrotisk klaskende på leggene, og jeg vil anbefale en tur innom parken medium sterkt. Hvis du har hudproblematikk, vil jeg imidlertid anbefale deg å ankomme parken i dykkerdrakt, stinn av anti-histaminer. Tsitsikamma var en bomtur ettersom Nature Valley var stengt, og vi kjørte tilbake til Mossel Bay hvor vi bodde på Diaz Beach på et enormt pensjonisthotell med dampet buffet og egen mall. Hotellet var faktisk fire-stjerners og kosta R550 pr. pers, men var verdt hver krone ettersom vi fikk et rom på størrelse med en suite på Holmenkollen Park Hotell og tilgang til business lounge (noe som alltid får meg til å føle at jeg driver med viktige ting).

Etter vekslende vær igår, fikk vi strålende sol idag og gikk en tur på den fantastiske stranda, etterfulgt av et par timer ved hotellbassenget. Ettersom vi begge har utviklet familiær psoriasis-problematikk, begrenset solingen seg noe, og resten av dagen ble tilbragt i bil. Guidebøkene manglet imidlertid en vesentlig beskrivelse: strekningen Mossel Bay - Riversonderen mangler benser og hvis du legger ut på dette strekket med under halv tank / tomme karbohydratlagre, ligger du svett an. Du kan komme til å spise hva som helst og burger-egg-toast-komboen jeg fikk servert, gikk plastmaten på Seven-Eleven en høy gang.

Jeg aner ikke åssen Garden Route er i fint vær, men det var absolutt verdt en tur og nå kan jeg kjøre på venstresiden. Jeg er litt skuffa over lagunene og litt skuffa over utsynet til jernbanen som går mellom George og Knysna som jeg trodde ville være bare litt kulere enn Orientexpressen, men strendene...oh my God.

Mzoli´s - bygdefest på afrikansk

Waterfront har en anti-tese: Mzoli´s i Gugulethu. Stedet er en slakter / et utested, hvor du kan få grillet kjøttet som du kjøper hos slakteren, også går du rundt hjørnet og setter deg på noen plaststoler under et improvisert tak, og venter. 15-25 minutter senere kommer kjøttet som du får servert sammen med en slags salsaliknende grønnsaksblanding og det jeg kaller "lim", men som de kaller "papi" eller noe sånt. For å få øl, måtte Anne og jeg følge i hælene på Shaun som ble vår personlige borddame; vi ble trukket nedover gata og innom diverse steder for å få kjøpt alkohol, røyk og lighter. De selger bare brus på Mzoli´s, så du må kjøpe alkoholen utenfor, men til gjengjeld kan du ta den med tilbake. Shaun var homo og ekstremt feminin, og underholdt oss i to timer om livet i sitt emosjonelle fengsel ("love can be sooo boring"). Veldig underholdende, i tillegg til at han sang litt for oss med skjelvende vibrato, men faktisk innmari fint. Han var smellvakker og syntes sjøl at han var smellvakker, noe som forsåvidt var forståelig.

Kjøttdisken Mzoli´s

Vi betalte ca R70 for to kyllinglår, to lammekoteletter og to pølser, pluss limet og salsaen. I tillegg kosta ølen R10 pr. stk., så det er en billig deal og søndager er den store utedagen. Jeg må tilbake på en søndag. Trolig er det den afrikanske varianten av bygdefest, noe som høres helt uimotståelig ut. Det tok oss ca 20 minutter ut til Gug fra Waterkant, så det er absolutt overkommelig med drosje også (ca 180 rand hver vei), men du bør holde deg innenfor et svært avgrenset område. Muligheten for å bli rana på dagtid er stor, hvis du beveger deg utenfor Mzoli´s-området, og jeg ba Anne om å ta på seg løpevennlige sko før vi dro, sånn at vi ikke risikerte å bli begrensa av skoene (slippers) hvis vi måtte løpe.

Anne og Shaun

Rastaman!

Sharon (som jeg skal være kontaktperson for)

Etter en alldeles grusom natt etter en deilig halvliter med presskannekaffe kjempeseint på kvelden, kreket jeg meg på jobb. James var strålende opplagt, kom til og med fem minutter for tidlig og holdt et langt foredrag for meg om "three-leg-pot" som er en rett, en slags tradisjonell gryterett her nede, han hadde spist igår. Det var masse tåke og ganske kaldt da jeg dro og for første gang her nede, vurderte jeg langbukser.

Det var en trøtt, liten forsamling som satt i dagligstua på Nazareth House og sang "Danke Jesus" sammen med den ene nonnen da jeg kom. Nombalele prøvde seg med en imponerende gospelsolo, veldig rørende, og så spurte den gamle nonnen om jeg var den nye pasienten. Det var jeg jo ikke, men jeg kan skjønne at hun kan ta feil, og selv ble jeg overrasket over at Mongameli fortsatt var der. Hans hjemreise på mandag hadde skjært seg helt, ettersom søsteren hans, som han skulle bo hos, nektet å ta han hjem. Han er ikke frisk nok til å være alene på dagtid heller, og han sier at han har "300 grand for someone to look after me", men søsteren hans kommer til å ta pengene som husleie istedenfor å bruke de til at noen kan passe på han hvis Nazareth House tvinger de til å ta imot han. Han gråt da han fortalte hva som hadde skjedd; hospicet har ikke plass til han, ettersom det kommer en ny pasient i løpet av uka. Vi prøver å få en plass på "Sisters of Mercy" i Khayelitsha, men det er krise og Søster Lizette tar situasjonen veldig alvorlig, noe som er bra. Han kan risikere å ikke ha noe sted å bo fram til han får plass på "Sisters of Mercy" og å finne ut at du egentlig ikke har noe hjem lenger, fordi familien din ikke gidder å ta imot deg, må være fryktelig vanskelig. Pr. idag tror jeg faktisk alle pasientene på hospicet er HIV-positive, noe som ikke var situasjonen da jeg kom dit.

Jentene på Naz braida håret mitt idag. Det er en jente (pasient), som jeg ikke vet hva heter, men som jeg bare kaller "Frisøren" fra nå av, som fikser håret til alle de kvinnelige pasientene og hun er kjempeflink. Damene er veldig fascinert av håret mitt. Jeg føler at jeg sitter med den dårlige fjærpryden sammen med dem, men de ble henrykte da jeg fortalte at jeg skulle til Guguletu imorgen og begynte å tulle med at jeg måtte kle meg ut som en afrikaner når jeg dro dit (guttene var mest alvorlige og mente jeg måtte være forsiktig). Jeg så for meg at jeg satt i drosjen på vei ut, med rastahår og stormønstra, fargesprakende gevanter, og det hadde jo vært en festlig tanke. Et patetisk forsøk på å blende inn med lokalbefolkningen ("men under solbrillene var hun eskimo"). Så på ca tyve minutter hadde hun fletta hele håret mitt. Jeg så ikke akkurat ut som en afrikaner. Etterhvert som hun fletta, følte jeg at ansiktet mitt bare blåste seg opp og ble større og større i takt med strammere og strammere fletter. Pleierne klappet og lo og syntes det var kjempemorsomt; noen prøvde å si at det var fint, noen prøvde å si at det var "different" og noen sa rett ut at jeg var finere før. Det var jo overhodet ikke fint. Min selvlysende hvite skalp stakk ut gjennom noen skarve fletter og alle småhårene mine (svarte damer har jo ikke sånne småhår) stod som en støvfanger rundt huet på meg. Jeg hadde flettene i ca førti minutter og så brøyt jeg sammen og tok de ut. Etterpå laget vi musikkvideo, jentene på bildet og jeg. Sharons høyeste ønske er å gifte seg med alle i Boyz 2 Men, så vi filmet med kameraet mitt mens de brukte krykka til Sharon som mikrofon. Jeg trodde hun var 14-15 år, men hun er faktisk født i 1983 og er kanskje noe av det vakreste jeg har sett i 2011. Hun er en sånn som får deg til å føle deg bleik, feit, gammel og dårlig i engelsk.

Frisøren til venstre og Sharon

 

 

 

 

Sleepy Hollow

Det ble ikke noe Gugulethu. Vi var rett og slett for reduserte til å klare å ta innover oss township og fyllefest på Mzoli´s. Etter samsnakking og enorme mengder med vann, ble vi enige om å reise med min nye favorittdrosjesjåfør Alpheus, ut til Noordhoek til stallen Sleepy Hollow Horseriding. Det er mulig at det var navnet som avgjorde saken, for vi var ikke særlig freshe. Vi ble litt forsinka, så rideturen ble kortet ned litt, men etter en fantastisk kjøretur over fjellet, gjennom Constantia og Silvermine, parkerte Alpheus utenfor stallen som tilbyr riding langs den 8 km lange, overjordisk vakre stranda i Noordhoek.

Denne arketypen som jeg går og bærer på om at jeg skal galoppere bortover åpent landskap med utslått hår, i ett med dyret og naturen, viser seg vanskelig å få realisert. Først og fremst fordi jeg er en elendig rytter, dernest fordi jeg ikke tør å ljuge og si at jeg er svært erfaren og har ridd i mange år. Hesten jeg fikk ville bare gå veldig sakte og hun som red sammen med oss, nekta meg å prøve meg på noe raskere enn skritt. I tillegg hadde de konstruert en rampe for folk som er tunge i rompa, sånn at du bare tråkker rett ut i lufta og vips! så sitter du på hesten. Ridende Gudinne-drømmen ble også kraftig påvirka av at jeg hadde sandaler, noe som var alldeles ulovlig og uforsvarlig sett fra et turistperspektiv, og jeg tror aldri jeg har drømt om å ri med gummistøvler. Men: alle disse greiene forsvant da vi begynte å ri; først gjennom sanddyner og åkre, deretter ut på stranda. Stranda var helt fantastisk. Anne mente vi hadde fått tildelt hest etter hudfarge og at på den hvite hesten mot den hvite stranda iført hvit hud, ville hun bli sletta fra bildet, men det er jeg ikke enig i, ettersom hun hadde en prektig, kledelig hjelm som gjorde henne lett synlig. Etter at vi hadde ridd et stykke på stranda, red vi tilbake, gjennom et boligstrøk (!) som faktisk var ganske fint (du føler jo at du er i Sør-Afrika når du befinner deg utenfor bolighus etter lokal byggeskikk, med et hav av blomster veltende over porten og en Rhodesian Ridgeback vandrende innenfor gjerdet). Det var absolutt verdt R400 for to timer og hvis vi ikke hadde vært så treige, hadde vi fått en time ekstra for hundre rand mer.

Etter Noordhoek kjørte Alpheus oss til Boulder´s Beach, hvor vi besøkte pingvinene. Denne gangen hadde de spredt seg mer og jeg la merke til et skilt hvor det stod at du fikk 500 rand i bot hvis du prøvde å mate pingvinene. Ergo koster det bare 500 rand å mate og bli bitt av en pingvin, noe som egentlig hørtes veldig fristende ut (jeg kjenner ingen som har vært på legevakta etter å ha vært face-to-face med en Jack Ass-pingvin), men jeg klarte å styre meg. De er kjempekule og det er jo nesten så man må gråte litt når man ser de småspise på en manet. Jeg vet ikke om de spiser maneter eller om de bare prøver nye ting, men som den David Attenbouroughen jeg er, synes jeg jo det er helt fantastisk.

Pingvin-hviskeren.

Det jeg ikke husker

Kusine Anne og meg

Espen på Ganesh foran de norske studentene

Fredag hentet Christoph og jeg kusine Anne på flyplassen. Anne er en nær slektning på morssiden, uten at jeg skal høres ut som jeg har blitt en heimstaddikter av den grunn. Jeg skjønner at overgangen fra Norge, VM på ski og en uendelig vinter og møtet med Cape Town i over tredve grader (høsttromma jeg slo på for noen dager siden, var falsk alarm) er stor, men jeg forholder meg ikke til det jeg ikke ser, og har latt Norge bli en abstrakt størrelse som sender meg kusina mi og alpakkagarn. Det blir litt sånn man tenker når man våkner opp og er fyllesjuk: det du ikke husker, har ikke skjedd. Dette utsagnet renonseres ofte senere til: det du husker, har heller ikke skjedd, og det er et sånt forhold jeg har til både Norge og Sør-Afrika om dagen.

Etter en runde på Hop on-hop off-bussen rundt i byen, ramla vi av i Sea Point, spiste en bedre lunsj klokka 18 på kvelden og siden det føler jeg at vi har drukket alkohol. Egentlig er vi to eldre damer som lever stille og rolige, måteholdne liv hjemme i Det-Jeg-Ikke-Lenger-Husker, men vinflaska på balkongen ble til tur på byen med Espen og Lars i Kloof Street. Det ligger et utested på parkeringsplassen ved supermarkedet i Kloof Street (jeg veit det, det høres veldig fishy ut, men det er som et oppgradert gatekjøkken med billig alkohol) og der ruset vi oss til godt over midnatt. Forskningen kaller jo alt som har med det gamle speidermerket "ANT" (Alkohol, Narkotika, Tobakk) å gjøre, for "rus" og "ruse seg". Jeg vet ikke om jeg er enig i terminologien, jeg var ihvertfall ikke det på fredag, for det høres veldig dramatisk ut, at man "driver og ruser seg" når man tar seg noen glass vin, men jeg introduserer herved denne termen og vil karakterisere det som "ja, vi ruset oss på parkeringsplassen i Kloof Street i noen timer på natta".

Igår rusla vi bare rundt i Waterkant og Waterfront, før vi dro ut til restauranten Ganesh i Observatory sammen med Espen som skulle ha stand-up for de norske studentene her nede som er knyttet til ANSA. Etter å ha hilst på representanten for den norske ambassaden i Pretoria og en del folk jeg har møtt tidligere på studentfest, holdt Espen en times stand-up for en 20-30 mennesker. Det var kjempegøy og vi kom i skade for å ruse oss ytterligere, noen mer enn andre, så da vi dro hjem var enkelte synlig berusete.

Nå sitter vi i morgentåka, rødøyde og upigge og skal bli henta i drosje om noen timer for å gjøre det jeg egentlig har gleda meg til i ukesvis, men som jeg nå har ødelagt litt for meg sjøl: townshipen Gugulethu og restauranten Mzoli´s.

Ut og kjøpe strøm

Høsten er her. Samme dagen som Anne lettet fra Gardermoen og et par dager etter jeg skrev til henne at hun kunne bare drite i varmt tøy, snudde været, så imorgen står hun på Cape Town airport og fryser, lørdag har hun blitt forkjøla og søndag ligger hun rett ut. Det var en liten overdrivelse, men sommeren er plutselig over, det er kaldere luft og for første gang frøys jeg mens jeg lå ved bassenget og tørka. De 38 gradene var bare the grand finale.

Idag har jeg vært og kjøpt strøm. Forløpet var som følger: jeg satt og skrev på oppgaven min og oppdaget at jeg var tom for batteri, så jeg plugga i laderen og ingenting skjedde. Etter diverse manøvre, gikk det opp for meg at dette kunne settes i sammenheng med kjøleskapet som plutselig hadde slutta å lyse / bråke og plutselig lukta litt høgg. Etter det gikk prosessen ganske fort, det samme gjorde overgangen lyst til mørkt: ringte Lloyd som ligger på sykehus med slagen nyre, fikk beskjed om at strøm var som kontantkort på mobilen; det var pre-paid og jeg måtte prøve å finne et E Card i en skuff, men jeg fant ingenting, delvis fordi det var blitt mørkt, delvis fordi det var et hav av papir i skuffen.
Ringte Christoph, Lloyds manager, som skulle komme ned (20 minutters reise) og fikse det for meg, men da sa jeg at jeg kunne lete en gang til, denne gangen med mobilen som lommelykt. Problemet var at mobilen måtte lades. Helt tilfeldig, og uten mobil, fant jeg en morken kvittering for strøm og den kunne brukes, ettersom den hadde meter-nummeret skrevet på. Fikk beskjed om å gå ned til byen og kjøpe strøm, men nytt problem: brukskontoen min var tom, jeg skulle overføre penger ikveld, men dette var strømavhengig. Kredittkort? Ja, men jeg fant ikke kredittkortene for det var bekmørkt oppunder hemsen hvor jeg har alle sånne ting liggende.
Hva tenker mennesket i en sådan stund? Jo, jeg tenkte 1) kan jeg klare meg uten strøm til imorgen når sola står opp, dvs. legge meg kvart over sju? Jeg har jo iPod. 2) kan jeg være hos noen som har strøm, dvs. Siri og Roger under meg, Garron ved siden av eller sitte nede i resepsjonen og henge? Hvor mange kjenner jeg med strøm? 3) kan jeg gå på byen alene til jeg må legge meg? Jeg gikk for 4) prøve å låne penger til strøm av noen.
Og undere over alle undere: jeg klarte utrolig nok å få låne 500 av den ene svarte mannen i resepsjonen fra townshipen Kayelitsha som sikkert ikke hadde mer penger enn det. De har jo en månedslønn på 1500. Han hadde ikke minibankkort engang. Nede på Pick´n Pay fikk jeg altså kjøpt mere strøm og det viste seg at jeg også kunne få kjøpt strøm i små porsjoner, for eksempel for 50 rand, men det syntes jeg hørtes tvilsomt ut. Prosedyren etter strømkjøpet, er altså at man går hjem, forsøker å punche inn i stummende mørke (idiotisk at strømfolka ikke har funnet på å lage et display som lyser; greia er jo at det er tomt og da er det jo logisk nok mørkt) to rader med tall som jeg bare kunne se når jeg fløy ut i smalgangen hvor det var lys, også flyr du ut og inn mens du slår fire siffer om gangen. Det ser kanskje teit ut når du gjør dette seks-sju ganger, men belønningen får du i form av elektrisitet.

Jeg lurer på om det hadde funka motsatt vei, jeg. Om han i resepsjonen hadde fått låne 500 rand hvis han hadde spurt.

Dette klimaet de kaller for vær

No wonder jeg har utvikla turberkulose-symptomer. Igår var det en historisk klam dag. Høy luftfuktighet - menneskets største trussel som sosialt vesen. Det var 38 varmegrader da jeg dro til Nazareth House på morgenen (jeg gjetta på 30, jeg tror jeg begynner å bli varmeblind, den meterologiske ekvivalenten til fartsblind) og da jeg steg ut av bilen i Vredehoek var jeg blitt en menneskelig borrelås. Gikk noen runder og hilste på gamle og nye pasienter. Mongameli begynner å forberede seg på hjemreise og jeg tok noen bilder av både han og de ansatte, som jeg fikk printet ut på min faste hang-out Urban Copy på Cape Quarter noen timer senere. Urban Copy har tre veldig hyggelige ansatte, blant annet Lloyds venn Darryl, og de sørger for at jeg får skrevet ut alt jeg møysommelig produserer i forbindelse med oppgaven min, i tillegg til å gi meg Dagens Nyre (siste nytt om nyreproblematikk i sin enkelthet og andre aktualiteter, som for eksempel at det har vært overskrifter om at Christiaan Barnard Memorial Hospital stjeler andres nyrer). Før Borrelåsen kreket seg ut av drosjen i Waterkant, måtte Borrelåsen vente i femtifem minutter på James i solsteiken utenfor Naz og James og jeg hadde vår første krangel. Jeg truet ikke med å slå opp, men jeg gjorde det klart for han, litt sånn som Elsa Almås sa i "Alt om min far" om ekteskapet med Esben Esther Pirelli Benestad, at "det er grenser for hvor lenge dette er interessant for meg".


Lå noen timer ved bassenget og hele blokka dukket opp, fikk noen veldig gode timer ved vannhullet. Vannhullet har faktisk et miljø og miljøet har ganske høy BMI, så det er hyggelig å ligge der. Hang litt ved bassenget på kvelden også og nå har bassenget etablert et vinsmakingstilbud.

Menneskets største trussel. For etter å ha blitt kokt levandes oppe på hemsen, gikk temperaturen i bånn og jeg våknet med megen møye opp til masse tåke og femten grader kaldere. Jeg skjønner ingenting. Fortsatt er det vær for Herr Klammert, så du går ikke rundt i "svale sommerklær" som det står i reklamen, du sjokker av gårde i hjemmeklistra gevanter. Etter en ny dag på Nazareth House, noen fantastiske timer med Derek som også er frivillig, farvel til Mongameli, et nytt strikkeprosjekt med Phoebe hvor jeg nå har skjønt at svarte mennesker strikker alldeles annerledes enn hvite, nemlig ved å surre garnet manuelt rundt pinnen, foto-overrekkelse til ansatte og innsatte, samt armhevingskonkurranse med Jòni (jeg tapte, for jeg klarer null), tok jeg minibuss ned til sentrum for å hente visumet mitt. Jeg har dessverre fått innvilget visum og må dermed ut av landet (hvis jeg ikke hadde fått det innvilget, kunne jeg jo bare blitt, for da kunne jeg jo ikke reist ut). Siste mulige utreisedato er 8. mai. Hva jeg tenker om det? Igjen siterer jeg Elsa Almås: "Det er grenser for hvor lenge dette er interessant for meg" og denne grensen er 8. mai.